Stålorm (foto)

Stålormer. Arten vanlig stålorm, Anguis fragilis.

Av /KF-arkiv ※.
Anguis fragilis

Anguis fragilis, stålorm. Foto fra: Mols Bjerge, Danmark

utbredelse av stålorm
Utbredelse av stålorm (Anguis fragilis). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av stålorm

Stålorm er en art av øgler i ordenen skjellreptiler, familien stålormer. Den mangler for- og bakbein, og skiller seg fra slangene ved å ha øyelokk og små skjell over hele kroppen. I tillegg kryper den sakte med stive bevegelser, helt forskjellig fra slangene.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Anguis fragilis
Beskrevet av
Carl von Linné, 1758
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Hannen er grålig mens hunnen er mer brunaktig. Den kan bli inntil 45 centimeter lang.

Den er en lavlandsart, som trives best i halvåpen skog eller kulturlandskap, gjerne med fuktige partier og innslag av tett undervegetasjon. Arten er utbredt over det meste av Europa. I Norge finnes den nord til Bergen og Nord-Fron.

Føden består i hovedsak av meitemark og snegler. Stålormen er ikke giftig.

Beskrivelse

Stålormen er en øgle som mangler utvendige lemmer. Den kan derfor minne om en slange, men skiller seg fra disse ved viktige bygningstrekk. Mens slangene har store bukplater (bukskinner), er stålormen dekket av små skjell over hele kroppen. Bare på oversiden av hodet er skjellene noe større. I motsetning til slangene har også stålormen øyelokk.

Totallengden til voksne dyr er gjerne 25–45 centimeter. Halen er forholdsvis lang og utgjør cirka 55 prosent av totallengden. Hos nyfødte unger utgjør halen om lag 31 prosent.

Hodet er lite og øynene små. Kroppen er hard og stiv, noe som skyldes at det finnes beinplater i lærhuden under hvert skjell. Dette fører til at den kryper langsomt, med stive bevegelser, et annet særtrekk som skiller den fra slangene.

Hannen er ensfarget gråbrun, men kan ha blå flekker i paringstiden. Hunnen er mer brunlig, ofte kobberfarget, med mørkere kroppssider og en mørk stripe bakover ryggen. Ungene har lys ryggside, gjerne sølvblank, i kontrast mot den mørke undersiden. De har gjerne samme stripemønster som hunnene.

Levevis

Arten har relativt stor toleranse for temperatursvingninger og kan være aktiv mellom 10 og 40 grader Celsius. Om dagen holder den seg gjerne skjult på fuktige steder under treverk eller steiner. Av og til kan den komme frem og sole seg, særlig om våren og etter regnvær. Gravide hunner er særlig varmekrevende og kan ofte komme ut av skjul for å ta et solbad. Det meste av aktiviteten til stålormen foregår imidlertid i tussmørke eller i fuktig vær.

Stålormen går i dvale i september–oktober. Hannen kommer ut av overvintringsplassen i mai, litt tidligere enn hunnen. Når den blir angrepet av en predator, kan arten kaste halen på samme måte som firfislene. Det vokser da ut en kort halestump.

I fangenskap er det vanlig at den blir 20 år gammel, men rekorden er 54 år.

Habitat

Skogkanter eller halvåpne skoger er artens vanligste leveområde. Den trives spesielt godt i nærheten av tett undervegetasjon og fuktige områder. Kulturlandskap er et utmerket leveområde for arten. Under gode miljøbetingelser kan tettheten av stålormer være ganske høy.

Den er kjent for å være sterkt stedbunden. Dette gjelder særlig gravide hunner som forflytter seg ytterst lite. Vinteren tilbringer den i frostfrie hulrom under bakken. Dette kan være naturlige hulrom eller ganger den selv har gravd ut. Man har funnet den ned til 70 centimeter under bakkenivå.

Reproduksjon

Paringstiden finner sted i mai–juni etter at dyrene har kommet ut av vinterdvalen. Selve paringen varer cirka 3 timer og skjer oftest på et godt skjult sted. Eggløsning og befruktning foregår noen uker senere. Hunnen går gravid noen måneder og føder vanligvis ungene i august–september, eventuelt i oktober etter en kald sommer. Kullstørrelsen varierer fra 2 til 22 unger. I Danmark er gjennomsnittlig kullstørrelse 8 unger. Som nyfødte måler ungene 7–11 centimeter. Hunnen blir som regel kjønnsmoden etter fire overvintringer.

Føde

Den viktigste føden er meitemark og bløte snegler. Disse kan den holde i et fast grep ved hjelp av tenner som er krummet bakover. Andre småkryp i skogbunnen inngår også i dietten, for eksempel insekter, edderkoppdyr og tusenbein. Kannibalisme skal visstnok forekomme.

Utbredelse

Arten finnes over det meste av Europa og vestlige deler av Asia. Den mangler lengst mot nord og flere steder i Sør-Europa, samt i Irland. Østlige og sørlige populasjoner ble tidligere regnet som ulike underarter, men blir nå utskilt som egne arter.

I Norge er den først og fremst knyttet til lavlandet på Østlandet og Sørlandet. I vest finnes den nord til Bergen, mens den i østlige deler av landet er påvist til Nord-Fron. Nordgrensen er dårlig kjent og påståtte observasjoner i Trøndelag og Nordland er ikke bekreftet. Mot fjellet kan den gå opp til 700 meter over havet.

Status

Det foreligger ingen god kunnskap om bestandsstørrelsen, men arten antas å ha en relativt stabil og livskraftig bestand, og den er ikke rødlistet. I flere europeiske land er man imidlertid bekymret for bruken av sprøytemidler i kulturlandskapet og de virkninger dette kan ha på stålormen.

I folketroen

I norsk folketro ble stålormen regnet for å være den giftigste av alle «ormer», og det var et ondt varsel å støte på den. Lå det stålorm i høysåten, skulle det bli regn.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

stålorm
Anguis fragilis
Artsdatabanken-ID
1593
GBIF-ID
2468095

Kommentarer (2)

skrev Malin Møllen

Kan ikke stålormen bli lengere enn 40cm? Jeg så en stålorm idag og den var mellom 60-70 cm

svarte Mari Paus

Hei! Stålormen blir omkring 40 - 45 cm lang. Kanskje det er noe annet du har sett? Med vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg