Betegnelsen språkfilosofi har også vært brukt om filosofiske teorier som forbinder filosofiske problemers egenart og oppkomst med språket og språkbruksfenomener. Denne type språkfilosofi kulminerte med den såkalte Oxford-filosofien. Den var inspirert av L. Wittgenstein, som imidlertid nok var mer dyptpløyende enn mange av de retninger han gav opphav til. Det står likevel fast at Wittgensteins uhyre innflytelsesrike synspunkter har intim forbindelse med innsikter i og observasjon av menneskelig språkbruk og språklige funksjoner.
På begynnelsen av 1900-tallet var det en utbredt oppfatning at filosofiske problemer kunne løses eller oppløses ved å analysere språkets struktur (semantikk) og/eller faktisk språkbruk. Typisk for den første gruppen er en formell tilnærmelse, inspirert av bl.a. Frege, Russell og Carnap. Typiske representanter for den andre gruppen er «dagligspråksfilosofer» som Austin og Strawson. En tredje retning som stammer fra G. E. Moore, legger vekt på begrepsanalyse. De fleste filosofene innen de tre leirene mente at språkfilosofi, slik de bedrev det, er en «førstefilosofi», dvs. den grunnleggende filosofiske disiplin. I dag er et slikt syn mindre dominerende, men det forsvares av bl.a. M. Dummett.