formeringsenheter hos mange organismer. Sporer er oftest encellede og frigjøres fra mororganismen for å vokse opp til nye individer. Det skjelnes mellom kjønnete sporer, som er oppstått etter en kjernesammensmeltning med påfølgende reduksjonsdeling, og ukjønnede sporer, som utgjør en form for vegetativ formering.
Alger og sopp som lever i vann, har oftest selvbevegelige sporer, såkalte zoosporer (svermesporer) som er forsynt med svingtråder (cilier); mangler disse, kalles sporene aplanosporer. Sporer dannes i de fleste tilfeller (og alltid hos moser og karsporeplanter) i egne beholdere, sporangier, sporehus eller sporesekker, eller de dannes utvendig som f.eks. basidiesporer og konidier hos mange sopper. Hvis alle sporene fra samme organisme er like, kalles dette isospori. Er det to forskjellige typer, betegnes det som heterospori.
Hos protozoer kan zygoten omdannes til en spore, eller sporer kan dannes ved mangedeling (fisjon) av den enkelte zygote. Hos parasittiske protozoer skjer spredning til nye vertsdyr ved sporer.
Sporer eller endosporer hos bakterier er meget motstandsdyktige hvilestadier hos noen bakteriearter. Det dannes bare en spore av hver bakterie, så disse sporene er ikke formeringsorganer, men tjener til å holde bakterien i live under ugunstige ytre forhold.