begrep i fysikken som brukes om en situasjon der grunntilstanden ikke har like stor symmetri som de dynamiske ligningene for systemet. Med grunntilstanden menes den lavest mulige energitilstanden, i en del sammenhenger det samme som vakuum. Spontant symmetribrudd kan illustreres ved å betrakte magneter. Her er vekselvirkningen mellom to magneter på mikroskopisk (atomært) nivå rotasjonssymmetrisk, mens i grunntilstanden har alle magnetene de atomære enkeltmagnetene rettet samme vei, og er altså ikke rotasjonssymmetriske.
I elementærpartikkelfysikk er spontant symmetribrudd brukt som forklaring på at kraftformidlerne i svak vekselvirkning, dvs. W- og Z-bosonene, har masse, mens f.eks. fotonet som utveksles i elektromagnetisk vekselvirkning, er masseløst. I teorien for elektrosvak vekselvirkning antas det at massene til W og Z er knyttet sammen med et såkalt higgsfelt. Dersom higgsfeltet har en dynamikk med spontant symmetribrudd, kan det gi opphav til massene til W og Z, og generelt til alle elementærpartiklene. Men dersom denne antagelsen er korrekt, skal det finnes et nøytralt boson med spinn null (higgspartikkel). En slik partikkel har ennå (2006) ikke blitt påvist eksperimentelt. Se også elektrosvak teori.