spisslede

Olaus Magnus har i sin bok om de nordiske folkene fra midten av 1500-tallet illustrasjoner som viser sleder i bruk. Sledene var lange og smale med oppsvungne meier i forkant.

Barokksleden i Norge stod i et visst slektskap til krubbesledene, som den etter hvert erstattet. Typisk for barokksleden er at det er en spalte mellom ryggstøtten og sidevangene. De eldste barokksledene hadde en høy og spiss fating i front i likhet med krubbesledene. På de senbarokke spissledene svingte meiene bakover og endte ofte i en grotesk menneskemaske (kalt glibb) eller et dyrehode. Sledene fra denne tiden hadde også veimeier på sidene. Til dekorasjon kunne sledene ha utskjæringer i front- og bakstykke.

Rokokkosleden var i bruk fra cirka 1770 til begynnelsen av 1800-tallet. Meiene gikk sammen i forkant og ble avsluttet med dekorative elementer fra plante- eller dyreriket.

Setet ble helt tett og formen mer avrundet. Sledene fikk gjerne speil i fatingen, som i mange tilfeller ble dekorert med utskjæringer eller malerier. Økt bruk av jern i den bærende konstruksjonen gjorde at avstanden mellom meiene kunne økes.

I første halvpart av 1800-tallet var det empiren som bestemte formen på fatingen. Den fikk nå en rund form uten oppdeling i bakstykke og sidevanger. Fatingen ble bredere i forkant og endte gjerne i et beskyttende nett av ståltråd. Nå kom også det lille kuskesetet (hundsvotten på plass).

Setet ble lavere enn på eldre sleder, men ble ofte polstret eller utstyrt med en løs pute. Dekoreringen av sledene ble mer beskjeden enn den hadde vært tidligere. Man nøyde seg med å male fatingen; i noen tilfeller la man til en bord eller medaljong.

Empiresleden var det raskeste kjøretøyet man hadde vinterstid, av den grunn ble en variant brukt til travkjøring. Travsledene måtte være så lette som mulig; fatingen ble derfor minimal. Den som kjørte hesten, måtte sitte overskrevs med føttene på meiene. For at hesten ikke skulle tråkke på dragene i svingene, ble det nå innført skjæker etter amerikansk modell med høyt buede drag.

Damesleden hadde bredere fating enn traversleden, slik at det ble plass til bena inne i fatingen. Sleden var godt polstret i setet, og den hadde en hundsvott til kjørekaren.