hos planter vil si utvikling fra frø til kimplante.
Fysiologi
Spiringen innledes ved at frøet tar opp vann, en rent fysisk prosess, som også foregår i døde frø. Vannopptaket skjer med stor kraft, frøet sveller, og i frøet oppstår et stort svellingstrykk som fører til at frøskallet sprenges. Ved hydratisering (vanntilførsel) av protoplasma i cellene aktiviseres enzymer, og stoffomsetning kommer i gang. Lagringsstoffer, som oftest er stivelse, men hos mange planter også fett eller protein, spaltes til mindre molekyler. Stivelse spaltes til sukker, fett til glyserol og fettsyrer, protein til aminosyrer. Den videre nedbryting av disse stoffene skjer ved respirasjonen, som øker sterkt i intensitet under frøspiringen. Ved denne prosessen frigjøres energi som brukes under kimplantens vekst og stoffproduksjon. Lagringsstoffene finnes oftest i frøhviten (endospermen) eller i kimbladene, mens veksten vesentlig foregår i rotspissen og skuddspissen hos kimen. Det skjer derfor en transport av sukker, aminosyrer m.m. fra lagringsvevet til forbruksstedene. Det første synlige resultat av spiringen er at kimroten bryter frem og begynner veksten nedover i jorden. Litt senere kommer også kimknoppen med de første bladene til syne. I lys blir disse grønne, og vil etter en viss tid få stor nok fotosyntese til å forsyne planten med organiske stoffer. Da regnes spiringsfasen som avsluttet.
Økologi
Frøspiring er avhengig av mange faktorer. Vann er allerede nevnt som den primære faktoren for å starte spiringen. Fordi planten er avhengig av respirasjonsenergi, vil også temperaturen spille en avgjørende rolle. Kravet til temperatur varierer sterkt mellom arter, men er stort sett tilpasset de naturlige forholdene som plantene vokser under. Arktiske planter og fjellplanter har lavere krav til temperatur enn planter fra tempererte strøk, mens de høyeste temperaturkravene finnes hos tropiske planter. De fleste planter må ha tilførsel av oksygen, og hos mange arter er spiringen også avhengig av lys. Hos de fleste kulturplanter vil frøet kunne spire så snart det er modent, men hos de fleste av våre ville planter kan spiringen først skje etter at frøet har vært gjennom en periode med lav temperatur (0–+5 °C er oftest mest virksomt). Dette hindrer plantene fra å spire allerede om høsten og derved utsette de unge plantene for en hard vinter. Hos noen arter hindres spiringen en viss tid pga. hardt frøskall eller av hemmende stoffer som finnes i frøet eller frukten.