speiderbevegelsen

Speiderbevegelsen ble etablert da Baden-Powell i 1907 arrangerte en leir for gutter på Brownsea Island i Poole Harbour. Dagene startet med revelje, fysisk trening, bønn og flaggheising, før de gikk over til ulike speideraktiviteter – som oppsetting av telt, bygging av ly, gjemsel, sporsøk, laging av pinnebrød og krigsleker. Guttene ble oppdelt i patruljer under hvert sitt dyrenavn og flagg, og om kvelden samlet de seg om leirbålet, der Baden-Powell lærte dem zulu-krigssanger og fortalte fantasifulle fortellinger (yarns) med moralsk innhold. Hver natt måtte en av patruljene være med på nattmanøver.

I 1910 opprettet han også Girl Guides (jentespeiding), oppkalt etter et berømt korps av veivisere fra grenseområdene i det nordvestlige India. Han fikk sin søster Agnes til å danne en egen pikespeiderkomité, som hun ble president for, og sammen skrev de The Handbook for Girl Guides or How Girls Can Help to Build up the Empire (1912). Her plukket de ut en rekke passasjer fra Scouting for Boys, og tilføyde flere kapitler som skulle være særlig egnet for kvinner, så som omsorgsarbeid, barnepleie, husarbeid, gartnervirksomhet og husdyrhold.

Baden-Powell var offiser i den britiske hæren med lang fartstid i de britiske koloniene, og da han startet speiderbevegelsen, dro han veksler på denne militære erfaringen. Speiderbevegelsen var derfor bygget på militære organisasjonsformer, praksiser og idealer: Speiderne skulle organiseres i tropper og patruljer med førere og assistenter, og de skulle kle seg i uniformer som markerte den enkeltes grad, antall merker og utmerkelser. Dessuten skulle de drive medmanøver, signalering, marsjering og leirliv med reveljer, oppstilling, flaggheis og inspeksjon.

Alt dette skulle munne ut i sentrale militære dyder som disiplin, lydighet, korpsånd, offervilje, tapperhet og utholdenhet. Det betydde ikke først og fremst at barna skulle oppdras til å bli gode soldater, selv om dette til å begynne med var et sentralt motiv hos ham. Poenget var snarere at den oppdragelsen som soldatlivet ga, var mønstergyldig også for det sivile livet. Baden-Powell ønsket å oppdra en sunn, frisk og sterk ungdom som kunne opprettholde og styrke det britiske imperiet sivilt og militært. For å motvirke samtidens manglende kraft, initiativ og lydighet – framfor alt hos ungdommen – ville han forsyne barn og unge med den disiplin, offervilje og korpsånd man kunne finne i det militære. Dette skulle gi dem den oppdragelsen de trengte for å takle voksenlivet, også hvis de ble soldater. For Baden-Powell ble derfor den gode soldat også idealet for den gode borger.

Bevegelsen bygger på frivillig medlemskap, og den er partipolitisk uavhengig og interkonfesjonell.

Til å begynne med hadde Baden-Powell med sin autoritet grepet om speiderbevegelsen nasjonalt og internasjonalt, men den ble etter hvert mer demokratisk. I dag er alle organisasjonene demokratisk oppbygd. Et viktig anliggende er å arbeide for fred, forbrødring og internasjonal forståelse, og dette fredsarbeidet drives blant annet gjennom internasjonale konferanser, leirer (jamboreer) og ved direkte kontakter mellom medlemmer i forskjellige land.

Baden-Powell utvidet etter hvert speidingens nedslagsfelt: Sjøspeiderne ble opprettet i 1910, mens Wolf Cubs (ulvunger for barn fra 6 til 10 år) ble offisielt opprettet i 1916, samme år som The Wolf Cubs' Handbook (Ulvehåndboka) kom ut. Roverlagene (for speidere over 17 år) ble etablert i 1919, og roverboken Rovering to success utkom i 1922. Et treningsopplegg for speiderledere ble opprettet like etter første verdenskrig på Gilwell, og Baden-Powell utga i 1919 en bok om speiderledelse (Aids to Scoutmastership).

På begynnelsen av 1930-tallet prøvde Baden-Powell å lage et opplegg for speidere som var eldre enn rovere, de såkalte «Alltid speidere» – etter hvert gjerne kalt Old Scouts. Formelt fikk speiderne sin egen seniororganisasjon (Baden-Powell Guild of Old Scouts) i 1950, og i Norge ble St. Georgsgildene stiftet i 1952. Dermed var speidingen utvidet til sjø og land, begge kjønn og alle aldersgrupper.

Speiderbevegelsen spredte seg raskt, og på kort tid hadde en rekke land etablert egne speiderbevegelser, dels i det britiske imperiet (Irland, Canada, Australia, New Zealand, Zimbabwe, Sør-Afrika og India i 1909 og 1910), men også land som Chile, Danmark, USA og Russland (1909), Brasil, Frankrike, Finland, Tyskland, Hellas, Holland og Norge (1910), og Belgia, Estland, Sverige, Malaysia og Singapore (1911). I USA var det i 1918 allerede 300 000 speidere, og ti år senere var medlemstallet oppe i én million; i 1929 var det fire millioner speidere i verden.

I 1920 ble det opprettet et internasjonalt speiderkontor under britisk ledelse – Boy Scouts International Bureau (BSIB), senere omdøpt til WOSM: World Organization of the Scout Movement (WOSM), som alle lands speiderbevegelser ble forventet å registrere seg i. I 1928 ble en tilsvarende organisasjon etablert fort jentene: World Association of Girl Guides and Girl Scouts – WAGGGS. En av det internasjonale kontorets viktigste oppgaver var å bestemme hvilke speiderorganisasjoner som skulle anerkjennes som medlemmer. Hvert land kunne bare ha ett medlem, slik at i land med flere speiderorganisasjoner kunne bare én av dem bli medlem, alternativt kunne de slå seg sammen i ett forbund eller én føderasjon som ble representert i verdensorganisasjonen.

Norge var en av få nasjoner som skapte en føderasjon ut fra religiøse skiller, og det var bare i Norge og Sverige at føderasjonen ble laget mellom ulike protestantiske ungdomsbevegelser. I de fleste andre land er det den katolske kirkes krav om et eget speideropplegg som har nødvendiggjort føderasjon. Poenget med denne godkjenningsordningen var å sørge for at speiderbevegelsen ble mest mulig enhetlig – med felles prinsipper – og fraksjoner innad i et land ble derfor ansett for å være uønsket.

I noen land er det dannet fellesforbund for jenter og gutter, men de fleste land utenfor Europa har atskilte forbund. Internasjonalt er arbeidet organisert i de to verdensforbundene WAGGGS og WOSM. I 2020 var over 50 millioner speidere organisert i WOSM i om lag 200 land, noe som gjør den til en av verdens største barne- og ungdomsorganisasjoner. Antall medlemmer i WAGGGS var samtidig om lag ti millioner. Økningen i antall medlemmer fra mellomkrigstiden til i dag i WOSM har først og fremst kommet i Nord-Amerika og Asia, mens antallet i Europa siden midten på 1930-tallet har ligget på omkring én million (med en nedgang fra midten av 1990-tallet).

Baden-Powells bok Scouting for boys ble i løpet av 1920-tallet publisert i 26 land, og den var den fjerde mest solgte boken i det tjuende århundre.

I Norge startet speiderarbeidet allerede i 1909. Norske gutters speiderkorps ble opprettet i 1910 (og oppløst i 1912), mens Norsk Speidergut-Forbund ble stiftet i 1911 og Norges KFUK-speidere i 1920. Norsk Speiderpikeforbund ble opprettet i 1921 og Norges KFUM-speidere i 1945.

Den norske Speiderboka kom i sin første utgave i 1912 som Speidergutboken.

De eksisterende speiderorganisasjonene både lokalt og nasjonalt ble tvangsoppløst av de norske NS-myndighetene høsten 1941, deres eiendeler ble konfiskert og medlemmene ble pålagt å innlevere sine uniformer og distinksjoner. Etter krigen gjenopptok man i NSF speidingen etter samme prinsipper og retningslinjer som før.

Norges speiderforbund ble opprettet i 1978 av Norsk speiderpikeforbund og Norsk Speidergutt-Forbund. Norges KFUK-KFUM-speidere ble opprettet i 2003 ved sammenslåing av Norges KFUK-speidere og Norges KFUM-speidere. Norges speiderforbund og KFUK-KFUM-speiderne ble i 2003 organisert i Speidernes fellesorganisasjon, som fra juni 2022 heter Speiderne i Norge.

Etter initiativ fra disse to speiderforbundene ble Norsk Speidermuseum opprettet i 1987, og Speiderhistorisk leksikon ble opprettet i 2012. Tidligere speidere er organisert i St. Georgsgildene i Norge.

• Norges speiderforbund
• Norges KFUK-KFUM-speidere
• Robert Baden-Powell
• speiderbøker

• Speiderhistorisk leksikon (drevet av Norsk Speidermuseum)
• Norges speiderforbund
• KFUK-KFUM-speiderne
• WOSMs nettsider
• WAGGGS nettsider

• Schaanning, Espen (2015). Barneridderne. Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen, Cappelen Damm, Oslo.
• Vallory, Eduard (2012). World Scouting. Educating for Global Citizenship. Palgrave Macmillan, Hampshire.