Sparebank, bank som «har til formål å fremme sparing ved å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere og å forvalte de midler foretaket rår over, uten at stifterne eller andre har rett til utbytte av virksomheten utover eventuell forrentning av grunnfondsbevis», slik det står i sparebankloven av 24. mai 1961 § 1. Sparebankene er en av to hovedtyper banker i Norge. Den andre er forretningsbank.

Det kreves tillatelse fra myndighetene, såkalt konsesjon, for å drive sparebankvirksomhet og for å utvide den ved etablering av filialer. Etter endringer i sparebankloven i 1970 og 1977 har sparebankene i stor utstrekning adgang til å utføre de samme bankforretninger som forretningsbankene.

Det finnes 126 sparebanker i Norge med en samlet forvaltningskapital på 1231 milliarder kroner (2004). De fleste av dem inngår i én av tre grupperinger: DNB, som er landets største sparebank og samarbeider med 12 andre sparebanker, SpareBank 1 Gruppen med 22 sparebanker, og Terra-Gruppen med 80 sparebanker. Sparebankenes nærings- og interesseorganisasjon er Sparebankforeningen i Oslo.

Hovedformålet ved opprettelsen av de første sparebanker var å skape sparemuligheter for personer med begrensede inntekter. Sparebankene er allmenn-nyttige institusjoner. De som har stiftet en sparebank, har selv innbetalt, eller på annen måte skaffet til veie, det grunnfond som utgjorde sparebankens egenkapital ved starten.

Opprinnelig kunne sparebankene ikke øke sitt grunnfond ved noen form for nytegning av kapital. De kunne bare øke sin egenkapital ved avsetninger av det løpende driftsoverskudd. I 1987 ble det imidlertid ved lovendring åpnet adgang for den enkelte sparebank til å utstede omsettelige grunnfondsbevis (fra 2009 kalt egenkapitalbevis) med representasjonsrett i forstanderskapet. Ved en ny lovendring i 2002 fikk sparebankene mulighet til å omdanne virksomheten til aksjesparebank, gjennom overføring av bankens egenkapital til en selveiende stiftelse som må eie minst 10 prosent av aksjene i den omdannede banken. Siden 2007 er det registrert 29 slike sparebankstiftelser, hvorav flere er blant de største næringsdrivende stiftelsene i Norge.

Sparebankene skaffet seg tidligere det alt vesentlige av de midler de har til forvaltning ved å motta innskudd fra allmennheten. I de senere år har de imidlertid også delvis finansiert sin virksomhet ved innskudd og lån fra sentralbanken Norges Bank og andre banker i inn- og utland, og ved å utstede banksertifikater, obligasjoner og ansvarlig lånekapital.

Norske sparebanker driver en betydelig mer aktiv utlånsvirksomhet enn sparebankene i de fleste andre land. Dette har sammenheng med at forretningsbankene i Norge utviklet seg senere enn sparebankene.

Prinsippet for sparebankenes utlånsvirksomhet har vært at distriktets egne sparemidler skal komme distriktets eget næringsliv til gode. Sparebankene inntar derfor en sterk stilling som finansieringskilde for den økonomiske virksomhet i landdistriktene.

Sparebankene benytter en rekke forskjellige utlånsformer. Finansieringen av boligbyggingen har tradisjonelt inntatt en bred plass i virksomheten.

Styring

Den øverste myndighet i en sparebank er forstanderskapet. Det skal ha like mange medlemmer valgt av innskyterne og av kommunestyret eller kommunestyrene eller fylkestinget i de kommunene der sparebanken har sin virksomhet.

De ansatte i sparebanken velger en firedel av forstanderskapets medlemmer, og i sparebanker som har utstedt omsettelige grunnfondsbevis, velges en firedel av forstanderskapets medlemmer av eierne av grunnfondsbevisene.

Forstanderskapet velger styre og kontrollkomité. Styret skal ha minst fire medlemmer. Minst ett medlem skal være kommuneoppnevnt medlem av forstanderskapet eller foreslått av kommunen.

Historikk

Den første sparebank i moderne forstand var Ruthwell Savings Bank, grunnlagt i 1810 i sørlige Skottland etter initiativ av presten Henry Duncan. Banken var ment som et ideelt foretagende som skulle drives uten profitt og oppmuntre mindre bemidlede personer til flid og sparsomhet. Ideen spredte seg raskt til resten av Skottland og England og videre til kontinentet. Allerede i 1818 var tallet på sparebanker i Storbritannia nådd 300.

Christiania Sparebank ble opprettet 1822, som den første norske sparebank. Året etter åpnet sparebanker i Trondheim, Bergen og Drammen. Den første bygdesparebank kom 1835.

På grunn av den sterke lokale oppdeling av landet ble antall sparebanker meget stort. I 1929 var det 633 selvstendige sparebanker i virksomhet. I 1930-årene måtte 26 sparebanker avvikle som følge av deflasjonspolitikken, og de kommunale gjeldskriser i mellomkrigsårene.

I 1940- og 1950-årene fant det bare sted en ubetydelig reduksjon i antall sparebanker, men siden 1960 har det funnet sted store endringer i den norske sparebankstruktur.

Fra utgangen av 1959 til utgangen av 2004 ble antall selvstendige sparebanker redusert fra 600 til 126. I den første tiden skjedde sammenslutningene som regel ved at en eller to små sparebanker gikk sammen med en større sparebank, som regel nabobanken.

Etter hvert har imidlertid også større sparebanker deltatt i flere sammenslutninger. I flere fylker ble det gjennom sammenslutninger etablert større regionale enheter. Som nevnt over er de fleste sparebanker i dag medlem av tre grupperinger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg