sosialistisk realisme

Sosialistisk realisme var den ideologisk baserte og offisielt påbudte skrivemåten i sovjetlitteraturen.

Stilen ble innført som dogme på Den første forfatterkongressen i 1934, men var blitt omtalt allerede i 1932. Da ble begrepet antakelig lansert av det utvalget sentralkomiteen oppnevnte for å sikre den fullstendige partikontrollen over litteraturen, et utvalg der også Josef Stalin var medlem.

Den sosialistiske realismen har en grunnleggende didaktisk hensikt. Den krever av kunstneren at han eller hun skal «gi en sannferdig, historisk konkret beskrivelse av virkeligheten i dens revolusjonære utvikling», og samtidig kombinere «virkelighetsfremstillingens sannferdighet og historiske konkrethet» med den «ideologiske omstrukturering og oppdragelse av det arbeidende folk i sosialismens ånd». Fremstillinger av en mer romantisk karakter var ikke utenkelige (den romantiske revolusjonshelt og lignende). Stilen var toneangivende i hele sovjetperioden, men dominerte sterkest fra 1930-årene til slutten av 1950-årene. De litterære forbildene for retningen var Maksim Gorkijs Moren (Mat, 1907) og Fjodor Gladkovs Sement (Tsement, 1925).

Karakteristisk for den sosialistiske realismen var fremstillinger av foregangsmenn og -kvinner innen landbruk, industri og ny teknologi (fly, skipsfart). Heltene var gjerne optimistiske, sterke unge menn og kvinner som var delaktige i oppbyggingen av landet i visjonen om en lys fremtid og sosialismens endelige seier. Kjente sosialistisk-realistiske romaner er Nikolaj Ostrovskijs Hvordan stålet ble herdet (Kak zakaljalas stal, 1932–1934) og Mikhail Sjolokhovs Stille flyter Don (Tikhij Don, 1928–1940).

Den sosialistiske realismen var også toneangivende innenfor billedkunst, arkitektur og musikk i sovjettiden.