fellesbetegnelse for kommunalt organiserte hjelpetiltak ved økonomiske og sosiale vansker, regulert i lov om sosiale tjenester m.m. av 13. desember 1991. Hjelpetiltakene finansieres, administreres og organiseres gjennom sosialtjenesten (sosialkontoret) i den enkelte kommune.
Formål
Lovens formål er å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer, bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
Tjenester
Lov om sosiale tjenester danner også de rettslige rammene for deler av pleie- og omsorgstjenestene. De sosiale tjenester i kommunene skal omfatte a) praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker, b) avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, c) støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer, d) plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester til dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker og e) lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid (omsorgslønn).
Økonomisk stønad, ofte kalt sosialhjelp
De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad. Denne sosialhjelpen er en videreføring og modernisering av tidligere tiders fattighjelp. Den er underlagt økonomisk behovsprøving og utmåles etter lokalt skjønn. Staten har imidlertid utarbeidet veiledende retningslinjer for hjelpen. Sosialhjelpen regnes som velferdsstatens nederste sikkerhetsnett. I 2004 fikk 142 000 personer utbetalt slik stønad med til sammen 5 milliarder kroner.
Hjelpetiltak overfor rusmisbrukere
Gjennom råd, veiledning og hjelpetiltak skal sosialtjenesten hjelpe den enkelte til å komme bort fra misbruk av alkohol og andre rusmidler. Sosialtjenesten skal også bistå med behandlingsopplegg. Som hovedregel skal behandling skje på frivillig grunnlag. Men hvis frivillige tiltak ikke er tilstrekkelige for en person som utsetter sin helse for fare gjennom omfattende og vedvarende misbruk, kan vedkommende holdes tilbake i institusjon mot sin vilje i inntil tre måneder. Gravide som har et misbruk som er så alvorlig at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, kan holdes tilbake i institusjon i hele svangerskapet. Vedtak om tvangsmessig tilbakeholdelse skal treffes av lovbestemte fylkesnemnder for sosiale saker, og de regionale helseforetakene avgjør hvilke institusjoner slik tvangsmessig tilbakeholdelse skal skje i.
Se også barnevern, kommunehelsetjeneste, pleie- og omsorgstjenester og Norge (sosiale forhold).