sosial dumping

Begrepet sosial dumping har blitt brukt for å beskrive en situasjon hvor nivået på arbeidstakernes lønnninger, arbeidsvilkår med mer brukes for å styrke konkurranseevnen til virksomheter. Internasjonalt har dette betegnet en konkurranse mellom virksomheter i ulike stater, der myndighetene reduserer nivået på sine sosiale standarder for å styrke næringslivets konkurranseevne på det internasjonale markedet.

Lave arbeidskraftkostnader kan være en konkurransefordel for virksomheter i ett land hvis det konkurrerer med virksomheter etablert i land med høyere sosiale standarder. Samtidig kan en slik konkurranse føre til negative konsekvenser for sosiale vilkår og arbeidsrettslige standarder i andre land. Dette kan skje ved at høykostnadsland føler seg presset til å redusere sine standarder for å øke konkurranseevnen til konkurranseutsatte virksomheter, eller forhindre at virksomheter flytter virksomheten til et annet land.

Mens usunn konkurranse mellom land på når det gjelder vareproduksjon må løses med overnasjonale tiltak, kan tilsvarende konkurranse på tjenesteyting i større grad løses nasjonalt. Tilbyderne vil tildels utføre arbeidet i samme land, noe som gir nasjonale tiltak større gjennomslagskraft. I denne sammenheng kan begrepet sosial dumping brukes til å betegne usunn konkurranse mellom tjenestetilbydere på det nasjonale markedet som følge av ulike arbeidskraftskostnader.

I norsk sammenheng ble begrepet særlig tatt i bruk etter at arbeids- og tjenestemarkedet innen EØS-området ble utvidet i 2004. Som en følge av utvidelsen ble stater i Sentral- og Øst-Europa, med lønnsnivå langt under norsk nivå, en del av det frie markedet i EØS-området. Dette medførte at arbeidstakere og tjenesteytere fra disse landene kunne ta arbeid og oppdrag i Norge. I praksis skjedde dette til dels til en lønn som lå under nivået for norske arbeidstakere. Dette var mulig da Norge ikke har en lovfestet minstelønn, men et lønnsgulv som er fastsatt gjennom tariffavtaler. Arbeidsinnvandrere og tjenesteinnvandrerne var som regel ikke bundet av norske tariffavtaler. Dette fenomenet ble betegnet som sosial dumping av norsk fagbevegelse. Utviklingen ledet også til at LO sendte sitt første krav om delvis allmenngjøring av tariffavtaler til Tariffnemnda etter lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler mv. (allmenngjøringsloven).

Det finnes ingen enhetlig definisjon av begrepet. Ulike aktører bruker uttrykket på ulike måter. Dette gjelder for eksempel hvilke vilkår som kan inngå i sosial dumping – det kan være lønnsnivå, arbeidsvilkår som arbeidstid, kost- og losji, reisegodtgjørelse, HMS-spørsmål, trygdeordninger med mer. Det er heller ikke enighet om hva som skal anses som dumping og hva som skal anses som sunn konkurranse. Begrepet brukes både der vilkårene er i strid med norsk lov og der vilkårene ikke er ulovlige, men subjektivt vurderes som dårlige. I 2006 kom Stoltenberg-regjeringens første handlingsplan mot sosial dumping. I denne planen ble begrepet definert:

Etter Regjeringens vurdering er det sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både når de utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og/eller når de tilbys lønn og andre ytelser som er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener eller som ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter, der slike gjelder (se St.meld. nr. 2 (2005-2006) pkt. 3.6).

Stoltenberg-regjeringene la frem til sammen tre ulike handlingsplaner mot sosial dumping. Handlingsplanene inneholdt ulike virkemidler som skulle motvirke sosial dumping. Solberg-regjeringene har senere fortsatt arbeidet, men forlatt sosial dumping som begrep til fordel for arbeidslivskriminalitet.

• tariffavtale
• allmenngjøring
• Tariffnemnda
• dumping (handelspolitikk)