Total solformørkelse fotografert fra Jorden. Månen dekker den lyse solskiven, slik at den svakt lysende solatmosfæren (koronan) blir synlig.
Solformørkelsen 4. januar 2011 fotografert fra Hinode når Månens skygge kommer inn over solskiven.
solformørkelse, fenomen som inntreffer når Månen kommer mellom Jorden og Solen og helt eller delvis skygger for denne. Fordi månebanen danner en vinkel på ca. 5° med ekliptikken, og Solens og Månens diameter begge er ca. ½°, kan solformørkelse bare finne sted når nynånen står i eller nær banens skjæringspunkter, knutene.
Utseende, typer
Under en total solformørkelse peker Månens kjegleformede helskygge mot Jorden, når frem til denne og skjærer overflaten. Sett fra skyggeflekken er formørkelsen total (måneskiven dekker solskiven fullstendig). Skyggen beveger seg østover og beskriver en smal stripe på jordoverflaten, totalitetssonen, med maksimal bredde 264 km. På sidene av totalitetssonen er det striper hvor formørkelsen er partiell (området ligger innenfor halvskyggen), og man ser måneskiven dekke en del av Solen. Hvis helskyggen ikke når helt inn til jordoverflaten (dette avhenger av de relative avstander mellom Jorden, Månen og Solen), blir solformørkelsen ikke total, men ringformet (den svarte måneskiven sees omgitt av en lysende ring). Er Månen så langt fra en av knutene at helskyggen går forbi Jorden og denne bare treffes av halvskyggen, blir formørkelsen partiell.
Like før en solformørkelse blir total, vil den tynne solsigden pga. fjellene langs måneranden, deles opp i en serie lysende punkter (Baily's beads), de ytterste forsvinner, ett blir tilbake (diamantringen), og kromosfæren sees et kort øyeblikk som en rød bue av større eller mindre lengde. Under den totale fase, som nå følger, er den svarte måneskiven omgitt av en lysende hvit halo, koronaen, og fra solranden stikker ofte røde protuberanser frem. Varigheten er maksimalt 7 min. 34 s.
Hyppighet
Total solformørkelse har stor astronomisk, geofysisk og geodetisk betydning. Antall solformørkelser i året ligger mellom 2 og 5. Hvert århundre inntreffer gjennomsnittlig 237,5, av disse er 83,8 partielle, 77,3 ringformede, 10,5 ringformede-totale og 65,9 totale. På 1900-tallet kunne man observere 4 totale solformørkelser i Norge: 21. aug. 1914, 29. juni 1927, 9. juli 1945 og 30. juni 1954. Den neste finner sted 16. okt. 2126 (på Svalbard i 2015). Jf. saros.
Synlige solformørkelser i Norge 1996–2015
| 1996 |
12. okt |
P |
| 1999 |
11. aug |
T |
| 2000 |
31. juli |
P |
| 2003 |
31. mai |
R |
| 2005 |
3. okt. |
R |
| 2006 |
29. mars |
T |
| 2008 |
1. aug. |
T |
| 2011 |
4. jan.
1. juni
|
|
| 2015 |
20. mars |
T |
R = ringformet, P = partiell, T = total. Sett fra Norge er alle partielle unntatt formørkelsen i 2015 som er total på Svalbard. Den totale formørkelsen i 2008 tangerte nordspissen av Svalbard.
Anbefalt lenke