smiing

I Norge regnes jernalderen fra omkring 500 fvt. til utgangen av vikingtiden ca. 1050 evt. Fremstillingen av jern fra myrmalm og bearbeidelsen av det til redskaper fikk stor betydning for hele samfunnsutviklingen. Plogen kunne få en sko av jern. Ljåer, sigder, lauvkniver, økser og kniver av jern var gode arbeidsredskaper; ikke minst ble det laget effektive og praktfulle våpen.

I jernalderen var smeden en høyt skattet yrkesgruppe, som det også knyttet seg magiske forestillinger til. Å smi ble sett på som en nærmet overmenneskelig kunst. I diktningen omtales flere mestersmeder. I Eddakvadet fortelles det om Volund, som først ble innviet i smikunsten av Mime og deretter av dvergene.

I graver fra forhistorisk tid er det gjort betydelige funn av redskaper som har blitt brukt til smiing. Materialet viser at smedene i yngre jernalder benyttet redskaper som ikke skilte seg så mye fra verktøyet som bygdesmedene på 1800-tallet brukte. Det arkeologiske materialet kan i noen tilfeller gi sterke indikasjoner på at en gravlagt mann har hatt smeddyrket som sin viktigste profesjon. Det gjelder særlig hvis graven inneholder et rikholdig utvalg av verktøy. Enestående i sitt slag er gravfunnet fra Bygland i Morgedal, som inneholdt nær sagt alt av verktøy en profesjonell smed kunne trenge (se tegning). Mange graver har et mindre utvalg av smedredskaper, noe som kan tyde på at den gravlagte har hatt en annen hovedbeskjeftigelse.

Smedredskaper som er funnet i graver fra jernalderen omfatter ambolter, slegger, hammere, tenger, filer, meisler, saumloer (til å lage hoder på nagler), trådjern, skråjern (til å kappe jern, platesakser, støpeformer, smeltedigler (sjeldne) og avlsteiner. En avlstein var en forbindelse mellom blåsebelgens tut og avlen (essa) som skulle forhindre at tuten ble ødelagt av varmen.

Vi vet ikke så mye om smiing på landsbygda i middelalderen, men en del produkter er bevart som beslag til dører på loft og stavkirker. I byene var smiene plassert i utkanten av bebyggelsen på grunn av brannfaren. I Trondheim holdt smedene til på Ørene. Retterbøter kan fortelle en hel del både om hva medlemmene i smedlaugene produserte og hva de kunne ta av pris. En boløks på ti merker kostet to øre. Andre smedprodukter som var underlagt prisregulering var blant annet kistebeslag, skipssaum, låser, spyd, grev, plogjern, ljåer, sigder, knivblad og hestesko. Det er tydelig at bysmedene også smidde jordbruksredskaper.

Fordelingen mellom grovsmeder og kleinsmeder er først omtalt i norske kilder på 1500-tallet. Kleinsmedene beskjeftiget seg med finere arbeid som låser og lignende. Det har ofte blitt hevdet at det på 1800-tallet var smier på de fleste gårder, men det er nok en betydelig overdrivelse. Flest smier ser det ut til å ha vært på Vestlandet og i Oppland og Hedmark. I enkelte bygder ble smiing en viktig binæring. I 1900 var det i Hornindal 88 menn som var helt eller delvis engasjert med smiing; blant disse var det 33 ljåsmeder.

Det var et bredt spekter av smeder fra den nevenyttige bonde til bygdesmed og den håndverksutdannede smed. En forordning av 1681 bestemte at profesjonen også kunne drives utenfor byene. Frem til 1935 var det egne laug for grovsmeder og kleinsmeder.

• smed
• smie

• Bergsland, Håvard (2000). Kunsten å smi. Teknikk og tradisjon. Oslo.
• Tobiassen, Anna Helene (1981). Smeden i eldre tid. Universitetsforlaget.
• Weygers, Alexander G. (1974). The Modern Blacksmith. New York/Cincinnati/Toronto/London/Melbourne.