smartkort (IT)

Smartkort går tilbake til 1970-årene. Det franske selskapet Bull tok i 1978 et viktig patent for en «SPOM» («Self Programmable One-chip Microcomputer») som definerer hvordan smartkort kan programmeres. Bull ble ledende i produksjonen av såkalte «CP8»-smartkort og deltok i mange pilotprosjekter med smartkort, også i Norge, i 1970- og 1980-årene.

I Norge ble smartkortet foreslått introdusert framfor magnetkort for bruk i banktjenester på grunn av den økte sikkerheten en kunne oppnå med den integrerte datateknikken, men innføringen av smartkort ble forsinket på grunn av uenighet om standarder.

De mest utbredte smartkorttypene i Norge i dag er Bankkort og SIM-kort. Smartkort i bankkortstørrelse brukes ofte for sikker autorisering av betaling for varer kjøpt ved ulike salgssteder, mens SIM-kort knytter telefonen til brukerens nummer.

Før smartkortet ble utbredt var bankkort basert på magnetstripeteknologi vanlig i mange land, også i Norge. Smartkort er også ofte brukt til billetter på kollektiv transport.

Norsk Tipping introduserte sitt eget smartkort med tilhørende kortleser, og kundene kunne derfor delta i spillet hjemmefra.

Smartkortet ble en tid også sett som en mulighet til å identifisere brukere av offentlige tjenester som formidles over internett. Denne typen bruk av smartkort til autentisering av brukere av internett-tjenester krever at datamaskinen utstyres med kortleser.

Systemer for betal-TV brukte en tid smartkort til identifisering og brukerregistrering.

I noen land kunne smartkort brukes som elektroniske pengepunger, som brukeren ladet i egne terminaler og overførte direkte til butikkens kasseapparat. I motsetning til overføring via bank etterlater ikke denne transaksjonen elektroniske spor som kan identifisere brukeren. En variant av dette er telekort til bruk i telefonautomater.