Over hele slettelandsområdet streifet enorme flokker av bison, opprinnelig omkring 60 millioner dyr. Mest tallrik var bisonen på det forholdsvis tørre sentrale slettelandet med kort gress. I de skogbevokste elvedalene og det mer kuperte terrenget nær Rocky Mountains fantes en rekke andre pattedyr, blant annet hjort, wapiti, antilope og bjørn.
For jegere og sankere var slettelandet et rikt område, men bisonens vandringer nord- og sørover i sommer- og vinterhalvåret var vanskelige å forutsi. De store klimatiske skiftningene og variasjoner i beiteforholdene fra år til år innvirket på vandringsruten. Bisonen måtte oppsøkes, og inntil hesten ble innført i løpet av 1700-tallet, foregikk jakten på den måten at dyrene ble drevet inn i en forsenkning mellom improviserte steingjerder eller utfor et stup.
På denne tiden var det ikke så mange stammer som holdt til permanent på det vestlige slettelandet; det mer fruktbare langgress-området (prærien) i øst ved de store elvene var tettere befolket. Her bodde de egentlige præriefolkene i sine store jordhyttelandsbyer. De dyrket mais, gresskar og tobakk. I sommersesongen foretok de lange jaktekspedisjoner innover slettelandet med hunder og telt (tipi). Hundene trakk en del av bagasjen på en «sleper» (travois).
Med innføringen av hesten, og senere geværet, skjedde det en teknologisk revolusjon som gjorde bisonjakten langt mer effektiv. Samtidig ble presset fra inntrengerne fra øst merkbart. Trykket forplantet seg fra skogslandet til prærien. De stammene som først hadde fått skytevåpen og hester, trengte vestover på bekostning av den stedlige befolkning. Flere folk som før var fastboende, la om sin livsstil og ble nomadiske bisonjegere. Dette gjaldt blant annet cheyenne og comanche. De første trengte inn i det nåværende North Dakota; de siste overvant apachene på det sørlige slettelandet. Ojibwa og cree fordrev en del av sine sioux-talende naboer vestover. Disse dannet senere den mektige teton dakota-sammenslutningen.
Den felles konsentrasjonen om bisonjakt og utviklingen av hestehold førte til at slettelandsfolkene fikk et mer ensartet preg i redskaper, klesdrakt og livsstil generelt. Konkurranse om hestene førte til at hestetyveri ble en del av krigsmønstret. Også den sosiale organisasjonen gjennomgikk forandringer som innebar en større utbredelse av grupperinger og institusjoner som krigerklasser, danseklubber og stammepoliti. Den økte mobiliteten og mer effektive utnyttelsen av hovedressursen, bisonen, skapte et sikkert utkomme og større mulighet for sesongmessig mobilisering av større enheter. Det utviklet seg en sterkere politisk integrasjon av forholdsvis løst organiserte stammer, og det oppstod også allianser mellom stammer som i utgangspunktet var forskjellige i språklig og kulturell henseende. Dette skjedde dels som svar på konflikter mellom urfolkene, men i særdeleshet som en militær nødvendighet i kampen mot de hvite inntrengerne.
Et annet fellestrekk blant slettelandsfolkene var soldansseremonien, som synes å ha hatt sin opprinnelse eller mer markerte utforming blant arapaho og cheyenne. Seremonien var en årlig begivenhet som fant sted om sommeren. Den var et mål i seg selv, men ble også et middel i den politiske integrasjonen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.