Nesten ingen i det kristne Europa og Amerika tok avstand fra slavehandelen før annen halvdel av 1700-tallet. Man forsvarte gjerne slaveriet med at slavene allerede var slaver når europeerne og amerikanerne overtok dem, og at de fikk bedre vilkår på f.eks. en amerikansk plantasje enn de ville få i Afrika. Først fra 1750-årene ble slaveri og slavehandel angrepet fra mange hold, først og fremst fra kvekere og metodister og fra opplysningstidens filosofer. Den anglikanske presten Thomas Clarkson vant midt i 1780-årene en essaykonkurranse ved et universitet i Cambridge. Han hevdet i essayet at slavehandelen var et brudd mot både kristendom og humanitet. Sammen med den britiske filantropen og politikeren William Wilberforce arbeidet han utrettelig for å få opphevet slavehandel og slavehold i de britiske kolonier.
I den islamske verden benyttet man slaver først og fremst som tjenere i velstående hjem, ikke som arbeidskraft på plantasjer. I islamske samfunn i Asia og Afrika var slaveri en fremtredende institusjon. Formelt kunne bare vantro gjøres til slaver. Slaveeierne foretrakk kvinner og barn, antakelig for at de var lettere å kontrollere og integrere. Den muslimske verden fortsatte slaveriet helt opp mot 1900-tallet.