samlinger av små dråper eller iskrystaller med så liten fallhastighet at de synes å sveve i luften.
Beskaffenhet
Typiske skydråper har tverrmål på rundt 0,01 mm og fallhastighet ca. 1 cm/s i forhold til luften omkring. Dråpetallet kan variere sterkt; fra 10 til 100 per cm3 er vanlig i tette skyer. De isskyene som dominerer i høyere luftlag, består av krystaller eller snøstjerner av størrelsesorden 1 mm og fallhastighet 0,1 m/s. Partikkelantallet er oftest fra 100 til 1000 per m3. Isskyene ligger vanligvis så høyt at spredte fallende snøstjerner sett fra bakken vil fortone seg som en sky.
En nydannet sky består gjerne av mange og små dråper, men med stigende «alder» er det en tendens til at det også dannes større partikler med en viss fallhastighet. Særlig raskt går denne omvandlingen når skyen består av underkjølte vanndråper eller har stor vertikal mektighet og dermed stor temperaturforskjell mellom de laveste og høyeste nivåene.
Overgangsformer
Overgangsformer mellom skyer og nedbør er duskregn (yr) og dryss av små iskrystaller. Kommer dråpestørrelsen opp i 1–5 mm, blir fallhastigheten fra ca. 3 til maksimalt ca. 9 m/s, som er regulær nedbør. Snøstjerner, oftest sammenkittet til snøfiller, har fallhastighet 0,5–2,0 m/s og tverrmål av størrelsesorden 10 mm. Nedbør, særlig snø, er en viktig bestanddel i mange skyer og preger både utseende og egenskaper. Små konsentrasjoner av dråper, iskrystaller eller støvpartikler (f.eks. dis, tåkedis, ølrøyk) ligner skyer, men er ikke så tette. Det finnes ingen skarp grense mellom skyer, dis og nedbør.
Dannelse, typer
Når den relative fuktigheten i luften nærmer seg 100%, slår vanndampmolekylene seg ned på svevende partikler (kondensasjonskjerner) og danner ørsmå dråper. Med økende luftfuktighet vokser dråpene til skydråper og danner skyer. Dette skjer som oftest i forbindelse med avkjøling, f.eks. når luftmasser presses til værs eller avkjøles over kaldere underlag. Ulike årsaker til heving av luftmasser gir ulike typer skyer: konveksjonsskyer, som f.eks. dannes når luft varmes opp nedenfra, blir lettere enn omgivelsene og stiger; frontskyer, som dannes når varme luftmasser tvinges over kalde i forbindelse med fronter i bevegelse; orografiske skyer, som dannes når luftmasser støter mot fjellpartier og heves, og bølgeskyer, som dannes på bølgetopper i en luftstrøm i bølgebevegelse, f.eks. på lesiden av et fjellparti. I fuktig luft som avkjøles over sjøen eller bakken, f.eks. ved utstråling, kan det dannes tåke eller lave tåkeskyer.
Høyde, typer
Skyer dannes i troposfæren, som på våre breddegrader strekker seg opp til ca. 10 km over havnivå, i tropene opp til bortimot 20 km. Skyene inndeles i 3 høydetrinn, i henhold til den internasjonale klassifikasjonen med 10 hovedtyper, jfr. tabellen.
Se også skydekke.
Typer
| Høye (over ca. 5000 m) | |
| Cirrus | Fjærskyer |
| Cirrocumulus | Makrellskyer |
| Cirrostratus | Slørskyer |
| Mellomhøye (ca. 2000–5000 m) | |
| Altocumulus | Rukleskyer |
| Altostratus | Lagskyer |
| Nimbostratus | Nedbørskylag |
| Lave (under ca. 2000 m) | |
| Stratocumulus | Bukleskyer |
| Stratus | Tåkeskyer |
| Flere høyder | |
| Cumulus | Haugskyer |
| Cumulonimbus | Bygeskyer |
| Spesielle typer (over troposfæren) | |
| Perlemorskyer (ca. 25 km) | |
| Lysende nattskyer (ca. 80 km) | |