Da Gutenberg laget sine første bokstavtyper i 1440-årene var det tidens gotiske håndskrift han brukte som forbilde, den såkalte tekstura (av lat. 'vev'). Han var så trofast mot det håndskrevne forbildet at han bl.a. laget flere utgaver av hver bokstav; av liten e skal det ha vært omkring tredve. I årene etter Gutenberg utviklet det seg flere ulike gotiske skriftformer, f.eks. schwabacher (en rund og «folkelig» bokstavform) og fraktur, som var en mellomform. Frakturen holdt seg som den mest populære gotiske trykkskriften i flere århundrer, i Norge til slutten av 1800-tallet. I Tyskland holdt den seg enda lenger; fraktur ble erklært som germansk nasjonalskrift av nazistene og nærmest påbudt inntil den ble avskaffet gjennom et dekret i januar 1941.
På 1300- og 1400-tallet hadde de italienske humanistene utviklet en helt annen håndskrifttradisjon, såkalt humanistisk minuskel. Dette var en antikvaskrift utviklet på grunnlag av den karolingiske minuskelskrift som humanistene hadde funnet i håndskrevne klassiske verk, og som de feilaktig tok for å være romersk og gresk håndskrift. Da boktrykkerkunsten kom til Italia like etter 1460, var det den humanistiske minuskel som raskt ble antatt som forbilde for trykkskriftene. Den venetianske boktrykkeren N. Jenson laget en ren antikvaskrift i 1471, men den største innsatsen for antikvaen ble gjort av A. P. Manutius, som utgav en rekke bøker med en utsøkt vakker og leselig antikvaskrift skåret og støpt av F. Griffo. Griffos skrift, som bar alle håndskriftens kjennetegn – skrått ansatte seriffer, tydelig kontrast mellom hårstrek og grunnstrek og skjevt trykk, slik de naturlig formes av bredpennen – ble spredt og kopiert over hele Europa. På denne tiden ble også kursiv benyttet første gang; utgangspunktet var bl.a. en hellende håndskrift, cancelleresca, som var i bruk ved pavens kanselli.
Arven ble ført videre av franske skriftkunstnere som C. Garamond. På slutten av 1500-tallet svingte tyngdepunktet over til Holland, med navn som Miklós Kis og Christoffel van Dijck, og skriften ble kraftigere og mer kontrastrik. Engelskmannen J. Baskerville representerer likevel med sin skrift den mest markante overgangen mellom italiensk-fransk renessanse og Didots og Bodonis klassisistiske antikva fra begynnelsen av 1800-tallet. Og med Bodonis skrift har pennens opprinnelige strekkontrast blitt stilisert og maniert i en form som bare var mulig med stikkel og stål; de diagonale bokstavåpningene er borte, seriffene er tynne og sitter vinkelrett på de loddrette strekene. Antikvaskriftens utvikling er en historie, ikke bare om stilmessig påvirkning, men også om hvordan formen gradvis tilpasser seg nye tekniske muligheter.
Industrialismens masseproduksjon krevde markedsføring og reklame, og nye og kraftigere bokstavformer begynte å dukke opp på begynnelsen av 1800-tallet: fete antikvaer, egyptienne (1815) og grotesk (1816) med smale og brede, halvfete og fete varianter. Kjente grotesker er Franklin Gothic, Gill grotesk, Futura, Helvetica, Frutiger, Avant Garde og Univers. Av mer kjente egyptienner kan nevnes Clarendon, Rockwell, Lubalin Graph og Caecilia. I litografien kunne bokstavene tegnes fritt direkte på steinen, og det ble skapt flere utsøkt elegante skriveskrifter. I vår tid fortsetter skriftkunstnerne å bruke tidligere tiders skrifter som modeller; en moderne skrift som Palatino er f.eks. en klar renessanseskrift etter forbilde av Griffos skrift, men med tydelig moderne trekk. Times antikva, laget for avisen Times i 1931 er sterkt inspirert av en hollandsk barokkantikva. Nyere antikvaskrifter er for eksempel Melior, Meridien, Minion, Charter, Scala.
Trykkskriftene kan deles inn i hovedgrupper etter sin grunnform: gotiske skrifter, antikvaskrifter, groteskskrifter, egyptienneskrifter, skriveskrifter. I tillegg til de mer konvensjonelle skriftformene finnes det et utall av skrifter som brukes for å oppnå spesielle effekter, og som det er vanskelig å rubrisere under hovedkategoriene. Hovedkategoriene kan igjen klassifiseres etter sin stilhistoriske tilknytning: renessanseantikva, barokkantikva, klassisistisk antikva, nåtidsantikva. Grotesker og egyptienner kan ha en klassisk form, en funksjonalistisk eller geometrisk form, eller en humanistisk form.
De fleste vanlige antikva-, grotesk- og egyptienneskrifter har i tillegg til sin normale, rette versjon en kursiv, en halvfet og en fet versjon. I tillegg er mange skrifter, særlig groteskskriftene, bygd ut med mager, med smale og brede versjoner og med kombinasjoner av disse. Det er vanlig at antikvaskriftene også har kapitéler, store bokstaver (versaler) på høyde med de små bokstavenes (minusklenes) x-høyde. Skriftstørrelser angis med den typografiske målenheten punkt (lik 1/2660 meter). Tidligere var skriftstørrelsene av praktiske grunner begrenset til bestemte standardstørrelser, hver med sitt spesielle navn, men digitalteknologien gjør det mulig å definere skriftstørrelsene i en hvilken som helst punktstørrelse. Tall finnes ofte i to versjoner, tabelltall, der alle tall er på versalhøyde, og renessansetall eller teksttall, som har varierende høyde pga. over- eller underlengder.
Skriftfloraen omfatter i dag tusenvis av skrifter, noen til forveksling like, andre med meget store formmessige avvik. Skriftens leselighet henger sammen med formen, og de mest leselige skriftene er de med mest «normal» form. Det er disse som bør brukes til større tekstmengder.