Skridfinner
Skridfinner. Tresnitt fra Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus («Historien om de nordiske folkene»).
Av .

Skridfinner skal komme fra det urnordiske ordet «skriðifinnoz» som betyr skiløpende samer. Det urnordiske ordet skriða betyr å bevege seg jamt og sakte forover, men ble også brukt i betydning av å gå på ski. På norrønt betyr «skriða á skium» å gå på ski. Begrepet «finn» er den vanlige norrøne betegnelse brukt om samene i den norrøne litteraturen.

Begrepet skridfinner synes å ha tatt utgangspunkt i et synlig trekk ved levemåten til samene. På den måten kan det ha vært brukt av de nordiske folk som en etnisk stereotypisering av samene, der samene ble knyttet til skigåing. I Grettes saga fra 1300-tallet heter det at hevn skal ramme den som bryter avtalen, like sikkert som sola skinner, skjold blinker, falker flyr og samer går på ski («finnr skriðr»).

Skriftlige kilder om skridfinnene

Skridfinner er en betegnelse brukt om samene av europeiske forfattere fra 500-tallet og fremover, gjengitt i ulike latinske og greske benevnelser. I de europeiske kildene er skiløping knyttet til samenes fangstkultur, der det vektlegges en mobil boform, særskilte teknikker for jakt og fremkomst i terrenget. I tillegg heter det at menn og kvinner sammen deltar i jakt. Forfatterne av de ulike verk bygger vanligvis sine beskrivelser av samene på andre- eller tredjehånds opplysninger, slik at kildene det her henvises til må tolkes med varsomhet.

Den første kjente kilden der betegnelsen skridfinner brukes, finner vi hos den bysantiske historieskriveren Prokopios, som levde på begynnelsen av 500-tallet. Her finnes en omtale av den skandinaviske halvøy, som han kaller Thule, og dens beboere. Samene beskrives som jegerfolk, som han kaller «skrithiphinnoi». Fra samme tidsrom kjennes Jordanes, en gotisk historiker, som skrev en bok der nordskandinaviske folk omtales. Her brukes begrepet «scerefennae», som beskriver samene som et jegerfolk som ikke driver med korndyrking.

Den eldste beskrivelsen av samenes ski finnes i Paulus Diaconus' (cirka 725–795) beskrivelse av samiske skiløpere. Han betegner samene på flere ulike måter, blant annet ved betegnelsen «scritobini». Han forklarer at navnet «scritobini» har de av å løpe, siden de bruker å løpe med en innretning bestående av et krumt stykke tre som ligner på en bue, og som de bruker for å innhente ville dyr. Beskrivelsen er tolket som ski.

I Historia Norvegiae fra om lag 1200 betegnes samenes ski som ondrer. Her heter det at samen med glatte treskinner på føttene farer de av sted fortere enn fuglene, med både kone og barn bortover snøskavlene og nedover liene mens reinsdyrene følger dem. På norsk er betegnelsen andor, også kalt ondur eller ånder, den venstre skien brukt som sparkeski, sammen med en lengre høyre ski. Ordet ondrer var sannsynligvis en nordisk betegnelse på skiene.

Flere av kildene gir inntrykk av at samene var dyktige skiløpere. Adam av Bremen har fra om lag 1070 en beskrivelse av samene. Om «scritefinnernes» land heter det at det ligger i de ripheiske fjell, der det alltid er natt, og at folk der er gjennomtrengt av kulden, slik at de ikke bryr seg om å bo i hus. Halagland er den ytterste del av Norge, og som ligger nærmest skritefinnene. Skritefinnen kan ikke leve uten kulde og snø, og kan løpe forbi de ville dyr gjennom den høye snø. Sannsynligvis var det samenes skiløping som gjorde at de kunne løpe forbi de ville dyrene.

Fra 1200-tallet kjennes en beskrivelse av samene gjort av den danske historieskriveren Saxo Grammaticus. Den danske munken betegner samene «scricfinni», og er særlig imponert over skiløpingen. Forfatteren skriver at «skricfinni» er ivrige jegere, som tar seg frem på sine ualminnelige redskap, og ved hjelp av dem kan nå oppå de høyeste topper. Ualminnelige redskap må her tolkes som ski. I denne kilden gis det også en detaljert beskrivelse av hvordan man beveger seg på ski i bratt terreng. Det heter at de fra dalbunnen klatrer på skrå opp fjellets fot og krysser seg stadig fram i sving og bukte, inntil de er oppe på øverste tind.

Skridfinner gjengitt med ulike uttrykk

  • «Skritiphinoi», (Prokopios, død cirka 570)
  • «Scerefennae», «crefennae» og rerefennae», (Jordanes, 500-tallet)
  • «Scirdifini», «sirdifeni», serdifenni», «rerefeni», (den anonyme geografen fra Ravenna, 700-tallet)
  • «Scridowinni», «scritobini», «scritofinni», (Paulus Warnefried Diaconus, cirka 725–795)
  • Scritefingerne», «Scritefingi», Adam av Bremen (cirka 1070)
  • «Scricfini»: Saxo Grammaticus (cirka 1200)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Birkely, Hartvig (1994): En kulturhistorisk studie. Historisk belysning av samisk ski og skiløping. Hovedoppgave, Norges idrettshøgskole.
  • Hansen, Lars Ivar og Olsen Bjørnar (2022): Samenes historie fram til 1750, andre utgave. Cappelen Damm Akademiske.
  • Heggstad, Leiv; Hødnebø, Finn; Simensen, Eirik (1975): Norrøn ordbok. Det norske Samlaget.
  • Hætta, Odd Mathis (1980): Eldste skriftkilder om samer. Emnehefte nr. 12. Sametema III. Skoledirektøren/Høgskolen i Finnmark.
  • Norges historie (Historia Norvegiae) (1969). Oversatt av Astrid Salvesen. Oslo: Aschehoug.
  • Simonsen, Povl (1982): Veidemenn på Nordkalotten. Hefte 4: jernalder og middelalder. Stensilserie B- Historie nr. 21.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg