ski – historikk

Som nytteredskap i jakt og samkvem er ski mange tusen år gamle. De var utbredt over et stort område fra Norge og østover gjennom det nordlige Russland og Sibir til Stillehavskysten, kanskje utviklet fra truger. Minst 4000 år gamle norske helleristninger fra steinalderen viser skibruk og finnes i Alta i Finnmark og på Rødøy i Nordland. Særlig i torvmyrer er det funnet mange forhistoriske ski og skifragmenter, de fleste i Sverige og Finland. Den eldste skien er fra Kalvträsk i Västerbotten i Sverige, aldersbestemt med C-14-metoden til perioden 3623–3110 f.Kr. I Norge ble det første myrfunn gjort i Alvdal i 1906, og vår eldste ski er fra Drevja i Vefsn i Nordland, aldersbestemt til 3343–2939 f.Kr. Øvrebø-skien, utgravd i Vest-Agder i 1929, var lenge betraktet som eldst (minst 2500 år gammel), men nye dateringer har vist at skien er mye yngre (1430–1630 e.Kr.). I Skimuseet i Oslo finnes landets største skisamling med rundt 800 skipar, derav flere forhistoriske ski.

Forhistoriske ski kan inndeles i flere hovedtyper. Arktiske ski var korte og brede, ofte skinnbelagt under og tilspisset i begge ender. Folkegrupper i Sibir fra Ural til Stillehavet benyttet slike ski, samt samene på Kolahalvøya, som brakte de med seg til det nordlige Skandinavia. Kalvträsk-skien i Sverige er av den arktiske typen. Botniske ski er en rundt 3000 år gammel samisk skitype, hvor fotsteget (der føttene plasseres) var opphøyd. Den sørlige skitypen hadde rett avskåret bakski og manglet skinn eller render på undersiden. Fotsteget var uthult eller forsynt med sidelister som fotstøtte. Tuppene kunne ha hull til feste av styresnorer. Slike ski ble brukt i Russland ned til Kaukasus og Balkan, men også i det sørlige Skandinavia helt opp mot vår tid.

På grunn av ulike terrengforhold, klimaforhold og bruksområder oppstod forskjellige skityper i norske bygder og distrikter. Bygdeskiene kunne være jevnbrede, avsmalnende bakover eller ha innsvingte sider. Viktige skilletegn var ellers tremateriale, skilengde, grad av spenn (flere var uten spenn) og utforming av tupp, overside og bakende. Skiene var flate under eller hadde styrerender. Samene i Nord-Norge brukte korte skinnkledde ski (åndrer) langs kysten, hvor skiføret var skiftende og terrenget kupert, mens fjellskiene på vidda var lange og smale uten skinn. I Østerdalen var ulike lange ski vanlig, den såkalte sentralnordiske skitypen, som ble brukt i et geografisk belte gjennom de midtre deler av Norge, Sverige og Finland. Den venstre skien var lang (opptil 3 m) og smal og den høyre skien (andor) opptil én meter kortere, bredere og skinnkledd. Andoren var beregnet på fraspark, mens langskien tjente gliden og hadde en rand som lettet styringen. Ulik lengde på skiparet er også kjent fra andre distrikter. Fra 1880-årene ble det arrangert skiutstillinger i Oslo med premiering av skityper fra hele landet. Fritz Huitfeldts skimodell fra 1896, som bygde på en skitype fra Telemark, ble normgivende for utviklingen. Også Centralforeningen (forløperen til Norges Idrettsforbund) utarbeidet en modellski, og etter hvert ble bygdeskiene erstattet av fabrikkproduserte standardiserte skityper.

Skimaterialet i heltreski var helst furu, bjørk eller ask, men også gran, eik, bøk, rogn og selje ble brukt. Hickoryski ble produsert fra 1880-årene. Fra 1890-årene ble det laget limte ski med en hard såle (ask, hickory) pålimt et lettere belegg (bl.a. gran). Limte ski ble populære da vannfast lim ble utviklet i 1920-årene, og i 1930-årene kom laminerte Splitkein-ski. Her ble treblokker, som var sammenlimt av ulike tresorter, delt i langsgående lameller, som igjen ble sammenlimt; ytterst harde slitekanter. De første alpine ski og hoppski av kunststoffer ble lansert rundt 1960 i Østerrike, og også lettmetall som skimateriale ble innført. Til langrenn kom treski med plastsåle noe senere i 1960-årene, og under ski-VM 1974 kom gjennombruddet for langrennsski i glassfiber med plastsåle (polyetylen).

Staver

Opprinnelig brukte man én lang stav med en spiss nederst, også med en plate eller trinse ovenfor spissen så staven ikke skulle synke for dypt i løs snø. Etter skisportens fremvekst i 1860-årene forsvant stavbruk i hopprenn ganske raskt, også i langrenn var staven borte en periode. To lette staver var tidlig brukt blant finske kvener og ble vanlig også i Norge mot slutten av 1880-årene. Tre som stavmateriale ble erstattet av bambus, senere aluminium og til slutt kunststoffer som i skiene.

Bindinger

Opprinnelig spente man tåen inn i et vidjebånd eller en lærrem, som gikk gjennom et hull i skien. Fottøyet var myke skinnsko, f.eks. samiske skaller, som hadde en snute foran for ikke å gli ut av bindingen. Påbundne ski med bruk av hælbånd i tillegg til tåbåndet er kjent langt tilbake, bl.a. på samiske ski. I 1880-årene kom regulerbare hælbindinger av spanskrør. I 1894 konstruerte Fritz Huitfeldt en revolusjonerende binding med jernører for skotuppen på begge sider av skien og lærremmer over vristen og rundt hælen. Den ble forbedret i 1897 ved at tåjernet ble laget i ett stykke gjennom skien og bøyd opp på begge sider, og i 1904 ble hælremmen gjort mer brukervennlig ved hjelp av Høyer-Ellefsens strammer. Fra 1920-årene ble regulerbare tåjern skrudd fast oppå skien, og tåremmen og bindingshullet forsvant etter hvert. I 1930-årene kom kandaharbindingen for alpint, hopp og turbruk, hvor hælremmen var en kombinert stålkabel og stålfjær og strammeapparatet festet til skien foran tåjernet. Til alpinski ble de første selvutløsende sikkerhetsbindinger, hvor hælen var stivt festet til skien, konstruert i 1960-årene. Til langrenn konstruerte Olaf Selmer i 1913 en tåbinding hvor hælremmen manglet (Bergendahls-bindingen). Skistøvelen var festet i tåjernet ved hjelp av to svingbare vinger som presset sålen ned i pigger. Prinsippet ble videreført i Rottefella-bindingen, konstruert av Bror With i 1927 og senere modernisert flere ganger. En ny type spesialbinding benyttes på såkalte randonnée-ski for skibestigning av topper med etterfølgende frikjøring ned igjen.

Denne artikkelen er hentet fra

Artikkelen ble sist oppdatert 22.05.2012.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Begreper i skisport

Rolf Bryhn

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.