ski

Det finnes spesielle ski til ulike skiaktiviteter (alpinski, telemarkski, langrennsski, turski, fjellski, hoppski og så videre), og de enkelte spesialskiene fremstilles videre i ulik lengde, bredde og vekt. Ski med tupp i begge ender (twin-tip), slik at man også kan kjøre baklengs, er blitt vanlig innen freestyle. Snøbrett er også en slags ski, hvor begge føttene står på én ski, det samme gjelder monoski.

Rulleski er en kortere ski med hjul foran og bak, og brukes på barmark som supplement for manglende snøunderlag. Det benyttes samme type binding og støvel som på tradisjonelle langrennski. Vannski er også en type ski med binding, de benyttes på vann og man blir trukket via en line av en båt eller vannscooter.

Skibindingene er avpasset etter skitypen: alpinski med selvutløsende sikkerhetsbindinger, hoppski med hælbindinger, langrennsski og telemarksski med tåbindinger. For å bedre fremkommeligheten på vanskelig skiføre benyttes skismøring på skisålen.

Snorre Sturlason beretter i de norske kongesagaer at skibruk var vanlig i Norge for mer enn tusen år siden. Han skriver blant annet at samene var så dyktige på ski at dyrene ikke klarte å løpe fra dem. I norrøn mytologi fantes både en skigud (Ull) og skigudinne (Skade). Vel kjent er historien bak Birkebeinerrennet om to skiløpere som under borgerkrigen i 1206 brakte kongssønnen Håkon Håkonsson i sikkerhet over fjellet. Fra 1500-tallet finnes det mange beretninger om uunnværlig skibruk i posttjenesten og i fangst, jakt eller fiske. Budbærere brukte også ski.

På 1700-tallet kom skiløping på moten som et ledd i den fysiske og nasjonale oppdragelse. Fra 1840-årene ble det arrangert skirenn i Norge, og turskiløping fikk ny vekst. Fjellskiløping som rekreasjon tok til i 1880-årene med turer blant annet gjennom Jotunheimen, og det ble åpnet hytter til overnatting. Foregangsmenn var Fridtjof Nansen, redaktør Laurentius Urdahl (1865–1940) og Karl Roll. Fridtjof Nansen vakte en hel verdens begeistring med skituren over Grønlands innlandsis i 1888 og senere i forsøket på å nå Nordpolen under den første ferden med Fram (1893–1896). I Mellom-Europa hadde norske studenter ved universiteter og høyskoler stor innflytelse på utviklingen av skiløping, og til USA kom de første skiene med norske emigranter i 1825, blant annet var Jon Tosteinson Rue (kalt «Snowshoe Thompson») en inspirerende foregangsmann fra 1850-årene.

I Norge har bruk av ski i Hæren lange tradisjoner. I vinterhalvåret foregikk kurértjenesten ved hjelp av skiløpere, og soldater på ski var ofte overlegne soldater uten. Regulære skiløperkompanier ble oppsatt under krigen mot Sverige og Karl 12 i 1716–1718 (del av den store nordiske krig). Et nytt skiløperkorps ble opprettet i 1747 – tre kompanier i Østerdalen og Glåmdalen (Solørske, Elverumske, Aamotske) og tre kompanier i Trøndelag (Meragerske, Holtaalske, Snaasenske). De brukte mest den sentralnordiske skitypen med langski og skinnkledd andor, samt hælbindinger.

Mot slutten av 1700-tallet avholdt militære myndigheter også de første skikonkurransene – disse omfattet bakkerenn med og uten svinger, bakkerenn med blinkskyting i fart og langrenn. Skiløperkorpset (Jegerkorpset) var senere i kamp, blant annet i slaget ved Trangen i 1808 (under krigen mot Sverige), men etter unionen med Sverige i 1814 ble vinterøvelsene avskaffet og korpset i praksis nedlagt i 1826.

Det er vokst frem alpine vintersportssteder over store deler av verden, særlig i Alpene, men også i USA, Japan og Norge. Utviklingen av moderne skiheiser, skitrekk og maskiner for løypepreparering, særlig etter andre verdenskrig, har gjort utviklingen mulig, og alpin skiløping har blitt en viktig del av vinterhalvårets turistnæring. I Norge er skiløping med tur- og langrennsski fremdeles et nasjonalt kjennetegn, og det er lokale løypenett over hele landet med preparerte spor gjennom hele skisesongen, også mange lysløyper. I påsken dyrker mange nordmenn fjellskiløping. Skihopping drives som lek av barn og ungdom i småbakker, men i større bakker er det en ren konkurranseaktivitet.

Som nytteredskap i jakt og samkvem er ski mange tusen år gamle. De var utbredt over et stort område fra Norge og østover gjennom det nordlige Russland og Sibir til Stillehavskysten, kanskje utviklet fra truger. Minst 4000 år gamle norske helleristninger fra steinalderen viser skibruk, og finnes i Alta i Finnmark og på Rødøy i Nordland. Særlig i torvmyrer er det funnet mange forhistoriske ski og skifragmenter, de fleste i Sverige og Finland.

Den eldste skien er fra Kalvträsk i Västerbotten i Sverige, aldersbestemt med C-14-metoden til perioden 3623–3110 fvt. I Norge ble det første myrfunnet gjort i Alvdal i 1906, og vår eldste ski er fra Drevja i Vefsn i Nordland, aldersbestemt til 3343–2939 fvt. Øvrebø-skien, utgravd i Vest-Agder i 1929, var lenge betraktet som eldst (minst 2500 år gammel), men nye dateringer har vist at skien er mye yngre (1430–1630 evt.). I Skimuseet i Oslo finnes landets største skisamling med rundt 800 skipar, derav flere forhistoriske.

Opprinnelig brukte man én lang stav med en spiss nederst, også med en plate eller trinse ovenfor spissen så staven ikke skulle synke for dypt i løs snø. Etter skisportens fremvekst i 1860-årene forsvant stavbruk i hopprenn ganske raskt, også i langrenn var staven borte en periode. To lette staver var tidlig brukt blant finske kvener og ble vanlig også i Norge mot slutten av 1880-årene. Tre som stavmateriale ble erstattet av bambus, senere aluminium og til slutt kunststoff som i skiene.

Opprinnelig spente man tåen inn i et vidjebånd eller en lærrem, som gikk gjennom et hull i skien. Fottøyet var myke skinnsko, for eksempel samiske skaller, som hadde en snute foran for ikke å gli ut av bindingen. Påbundne ski med bruk av hælbånd i tillegg til tåbåndet er kjent langt tilbake, blant annet på samiske ski. I 1880-årene kom regulerbare hælbindinger av spanskrør. I 1894 konstruerte Fritz Huitfeldt en revolusjonerende binding med jernører for skotuppen på begge sider av skien og lærremmer over vristen og rundt hælen. Den ble forbedret i 1897 ved at tåjernet ble laget i ett stykke gjennom skien og bøyd opp på begge sider, og i 1904 ble hælremmen gjort mer brukervennlig ved hjelp av ingeniør Sigurd Høyer-Ellefsens strammer.

Fra 1920-årene ble regulerbare tåjern skrudd fast oppå skien, og tåremmen og bindingshullet forsvant etter hvert. I 1930-årene kom kandaharbindingen for alpint, hopp og turbruk, hvor hælremmen var en kombinert stålkabel og stålfjær og strammeapparatet festet til skien foran tåjernet. Til alpinski ble de første selvutløsende sikkerhetsbindinger, hvor hælen var stivt festet til skien, konstruert i 1960-årene. Til langrenn konstruerte Olaf Selmer i 1913 en tåbinding hvor hælremmen manglet (Bergendahl-bindingen). Skistøvelen var festet i tåjernet ved hjelp av to svingbare vinger som presset sålen ned i pigger. Prinsippet ble videreført i Rottefella-bindingen, konstruert av Bror With i 1927 og senere modernisert flere ganger. En ny type spesialbinding benyttes på såkalte randonnée-ski for bestigning av topper med etterfølgende frikjøring ned igjen.

• skisport
• alpint
• freestyle
• langrenn