skapelsesmyter – Store norske leksikon

Fra ca. 1050 fvt.

Urhavet, Nun, løfter opp båten med solguden.

Av ukjent/wikimedia Commons.

Lisens:

Skapelsesmyter er fortellinger om verdens skapelse. Skapelse er innenfor de monoteistiske religionene, det vil si jødedom, kristendom og islam, knyttet til Guds (JHVHs, Allahs) rolle som skaper av himmel og jord og menneskets rolle i verden. Innenfor religionsvitenskapen kan begrepet skapelse, eller skapelsesberetning, ha flere ulike betydninger. Felles for alle religiøse skapelsesberetninger er at de omfatter én eller flere guddommer, og at beretningene oftest er formet som myter og fortellinger.

Det kan dreie seg om hvordan verden ble til (kosmogoni), hvordan guden/e ble til (teogoni) eller hvordan mennesket ble skapt (antropogoni). Det finnes også vitenskapelige forklaringer på de samme tingene, som «The big bang» (Det store smellet) og utviklingslæren. Det er stor forskjell på hvordan ulike religiøse tradisjoner forholder seg til vitenskapelige forklaringsmodeller. Noen religiøse grupper hevder at moderne vitenskap bekrefter fortellingene i religiøse skapelsesmyter, mens andre opplever at religion og vitenskap står i et motsetningsforhold. Ett eksempel på det siste er kristne motstandere av utviklingslæren (evolusjonsteorien), som ofte omtales som kreasjonister.

Det er ikke uvanlig å finne at samme kultur har utviklet ulike myter og forestillinger som skal forklare hvordan alt en gang ble til. De kan ha oppstått i ulike områder, i forskjellige miljøer eller i forskjellige tider. De mange mytene kan også ha eksistert parallelt, til tross for at de ikke stemmer logisk overens ifølge vår tankegang. Mange forestillinger er allmenne og gjenfinnes i flere kulturer og verdensdeler som ikke alltid kan ha hatt noen forbindelse med hverandre. Det er bare mulig å nevne noen få her.

Skapelsen av verden og gudene

I norrøn mytologi blir verden skapt ved at Odin og brødrene hans dreper Yme og skaper verden av kroppen. Yme er en enormt stor og tvekjønnet ur-jotne som blir til i Ginnungagap før verden oppstår.

Odin og brødrene hans skaper verden av Ymes kropp

Av Lorenz Frølich (1820–1908).

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Gjennom guders ord eller tanke

Innenfor noen kulturer tar man skapergudens evige eksistens for gitt, som i jødedom, kristendom og islam. Her skaper guden verden fra ingenting (latin ex nihilo, 'fra intet'), gjennom sitt ord, sin tanke, eller sin vilje. Forestillingen om skapelse gjennom gudens tanker finner vi også i den såkalte memfitiske tradisjonen innen gammelegyptisk religion, der guden Ptah skapte både universet, og alt som er i det, gjennom sin tanke og sitt ord.

Fra et urmaterie eller urvesen

I skapelsesfortellinger fra flere kulturer blir verden formet av et allerede eksisterende urmaterie eller urvesen. I flere religioner blir et urvesen senere partert, og av dets deler blir verden formet (den mesopotamiske Tiamat, den vediske forestillingen om Purusha, eller den nordiske fortellingen om Yme.) En annen forestilling kan være at urguden henter opp jorden fra dypet av urhavet (hinduismen, nord-amerikanske urfolksreligioner).

Fra Mesopotamia har vi myten om hvordan alt begynner med at det salte urhavet, symbolisert som en drageliknende kvinnelig guddom (Tiamat), forener seg med søtvannet Absu. Slik skapes de første gudene. Også i Det gamle Egypt hadde man en forestilling om urhavet, Nun, og at den første guden, Atum, stiger opp av vannet og etter hvert blir til mange. Han blir også assosiert med solguden Ra. I det gamle Hellas begynte alt med Khaos og Gaia (Jorden). Natt og dag utgikk fra Khaos, og Gaia fødte først himmelen og etter hvert også havet, fjell og daler, og mange av gudene.

Skapergud

I enkelte religioner er det en egen skapergud (demiurg), underordnet den høyeste guden som står for skapelsen. I hinduismen springer for eksempel skaperguden Brahma ut av guden Vishnu.

Noen religioner, som buddhismen, har ikke vært opptatt av å utforme forestillinger om skapelsen.

Skapelsen av mennesket

Det kongelige bibliotek. København .

Eva og Adam

Av Hinrich Luckander (1759–1792).

Lisens:

CC BY 2.0 — Det kongelige bibliotek. København .

Eva og Adam

Av Hinrich Luckander (1759–1792).

Lisens:

Også når det gjelder skapelsen av mennesket finnes det mange ulike forestillinger, ofte innenfor samme kulturområde. Ideen om at mennesket ble formet av jord, leire og/eller vann finner vi i alle verdensdeler. I gammel norrøn religion blir de første menneskene, Ask og Embla, formet fra to trestammer av gudene Odin, Vile og Ve.

I første Mosebok finner vi to litt forskjellige beskrivelser av hvordan de første menneskene ble skapt. I den enes skapes både mann og kvinne i Guds bilde (1,27), i den andre formes Adam av jord fra marken og Gud puster liv i ham. Eva formes fra et av Adams ribbein. I henhold til moderne bibelvitenskap skyldes de ulike versjonene at tekstene stammer fra ulike miljøer av skriftlærde. Også i islam finnes forestillingen om at Gud (Allah) skapte det første mennesket av støv eller leire og blåste liv i det (sure 15,26–29; 23,12–14 i Koranen).

I en myte fra Det gamle Egypt former guden Knum mennesket på pottemakerhjulet, mens gudinnen Neith blåser liv inn i den nye skapningen. I Det gamle Hellas hadde man en forestilling om at titanen Promethevs hadde skapt menneskene av leire og gitt det ilden, og dermed kulturen.

En amerikansk urfolksmyte forteller om «Jord-makeren» som formet mennesket av leire og vann og blåste liv inn i det. I maorikulturen på New Zealand mente man at skogguden Tane Mahuta (Skogens hersker) hadde skapt den første kvinnen av jord, og også her blåser guden så liv inn i henne. Fra Mesopotamia kjenner vi flere myter der gudene skaper mennesket av en blanding av leire og en lavere guds kjøtt og blod.

Menneskets rolle

Relieff fra Italia, 3. århundre evt. Louvre, Paris

Promethevs skaper mennesket.

Av Foto, Jastrow/wikimedia Commons.

Lisens:

Det finnes også flere forestillinger om hvorfor gudene skapte de første menneskene. En tanke som går igjen er at det er menneskenes oppgave å arbeide med jorden og å ære gudene (første Mosebok 2,15). Både i det mesopotamiske eposet Atrahasis og i det babylonske skapelseseposet Enuma elish sies det helt klart at menneskene ble skapt for å overta gudenes arbeide og ofre til gudenes ære.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Gilhus, Ingvild S.& Thomassen, Einar. Oldtidens religioner. Pax Forlag, Oslo 2010.
I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden. I utvalg ved Tor Åge Bringsverd og Jens Braarvig. I serien Verdens hellige tekster. De norske Bokklubbene 2000.
Gilgamesh og Atrahasis. To babylonske helter. Oversatt av Jens Braarvig, Tor Åge Bringsverd og Rolf Furuli. De norske Bokklubbene 2001.
Koranen: Norsk-arabisk utgave tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg. Universitetsforlaget, Oslo 1989.
Setton-Williams, M.V.: Egyptian Legends and Stories. Rubicon Press, London 1990.
Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Pax forlag 2005.

Kommentarer (2)

27. oktober 2020 skrev Andreas Kristiansen

Dere burde skrive om det andre avsnittet der det står at religiøse skapelsesmyter og vitenskapelige forklaringer på skapelsen motstrider hverandre. Fordi jeg som kristen leser ikke de bibelske skapelsesberetningene som fakta, men som nettopp myter, som sier noe sant om at Gud har satt i gang the big bang, og at han så på verden som godt. Det er altså feil å si rett ut at skapelsesberetningene motstrider vitenskapen.

10. februar 2021 svarte Margrethe Løøv

Hei! Jeg er enig i at det var uheldig formulert. Det finnes også mange eksempler på at troende innenfor andre tradisjoner mener at både religiøse skapelsesmyter og vitenskap forteller noe sant om skapelsen, for eksempel innenfor buddhismen. Jeg har skrevet om passasjen du siktet til. Takk for innspill!

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Religionsvitenskap

Margrethe Løøv

Førsteamanuensis i religionsvitenskap, NLA Høgskolen