brettspill for to personer på et kvadratisk brett med 8×8 felter, avvekslende lyse og mørke. Spillerne har 16 brikker hver, henholdsvis hvite og svarte. Brikkene har ulik styrke og bevegelighet med startposisjoner på spillerens to nederste rader (se figur), forrest åtte likeverdige bønder og bakerst åtte offiserer i fem ulike kategorier (konge, dronning, to tårn, to springere og to løpere). Brettet skal settes opp slik at begge spillere har et hvitt felt nederst til høyre. Spilleren med hvite brikker starter spillet (partiet) ved å flytte (trekke) en av sine brikker til et annet felt. Deretter trekker svart og hvit vekselvis én og én brikke gjennom hele partiet. Motstanderens brikker slås og fjernes fra brettet ved å flytte egne brikker til feltet de står på. Det er ikke tillatt å sette to egne brikker på samme felt. Motstanderens konge er angrepet og sies å stå sjakk hvis man kan slå kongen i neste trekk. Spillets mål er å sette kongen sjakkmatt (forkortet matt), dvs. utsette den for et angrep som ikke kan pareres. Et sjakkparti inndeles gjerne i åpningsspill, midtspill og sluttspill. Gjennom tidene er det utviklet mange åpningssystemer hvor trekk og svartrekk er standardisert, bl.a. såkalte gambit-åpninger, hvor man lar motstanderen slå bønder for å få satt egne offiserer i spill raskere.
Spesielle spilleformer er simultansjakk, hvor man spiller flere partier samtidig mot ulike motstandere, og blindsjakk, hvor spillerne memorerer stillingen og ikke ser brett og brikker. I postsjakk formidles trekkene via postkort eller elektronisk post. En spesiell sjakkgren er såkalt problemkunst, hvor konstruerte stillinger skal løses ut fra bestemte krav, f.eks. at det skal settes sjakkmatt i et oppgitt antall trekk. Det er også utviklet sjakkprogrammer for datamaskiner, de mest avanserte med spillestyrke som kan måle seg med verdens beste spillere. Andre former for sjakk er kinesisk sjakk og japansk sjakk (shogi).
Brikkene
Offiserene kan flyttes i alle retninger, bøndene bare fremover. Dronningen, tårnet og løperen kan flyttes så langt det er uhindret passasje (dvs. ikke hoppe over andre brikker): dronningen loddrett, vannrett eller på skrå (diagonalt), tårnet loddrett eller vannrett og løperen på skrå. Kongen kan kun flyttes til nærmeste felt: loddrett, vannrett eller på skrå. Det er ikke lov å sette egen konge sjakk. Springeren er den eneste brikken som kan hoppe over andre brikker. Den flyttes to felt vannrett eller loddrett og deretter ett felt vinkelrett på denne retningen. Bøndene flyttes rett frem, fra utgangsfeltet valgfritt ett eller to felt, senere bare ett felt om gangen. De kan imidlertid ikke slå motstanderbrikker rett foran seg, bare brikker på et av nabofeltene skrått foran. Et spesialslag er en passant, som benyttes når en bonde blir stående rett ved siden av en motstanderbonde, som i trekket foran er flyttet to felter frem fra sin startposisjon. Man kan da slå bonden som om den bare var flyttet ett felt frem (se figur). Slaget må skje umiddelbart. Bønder som når motpartens opprinnelige offisersrad, kan byttes til dronning, tårn, løper eller springer (bondeforvandling); det spiller ingen rolle om samme offiser er på brettet fra før. For å nå siste rad må bonden bli en såkalt fribonde, dvs. ikke ha motstanderbønder foran seg på linjen. Rokade er et spesialtrekk hvor konge og tårn flyttes samtidig og forbi hverandre, kongen to felter i retning av tårnet, tårnet til det feltet kongen overskred. Rokade mot kongens nærmeste tårn kalles kort rokade, mot det fjerneste lang rokade (se figur). Det er ikke tillatt å rokere hvis kongen eller tårnet er flyttet tidligere i partiet eller det står brikker mellom kongen og tårnet, eller hvis kongen står i sjakk, vil flytte til sjakk eller må passere et felt som er angrepet.
Resultat
Hvis kongen står sjakk, må den forsvares i neste trekk ved å slå den angripende brikke, sperre angrepslinjen mot kongen (umulig ved springer- eller bondeangrep), eller flytte kongen unna. Hvis forsvar ikke er mulig, er kongen sjakkmatt og partiet tapt. Ofte gir en spiller opp før dette skjer. Vinneren får 1 poeng og taperen 0. I konkurransesjakk må begge spillere utføre et visst antall trekk i løpet av en bestemt tid, og man kan også tape på overskredet tid uansett stilling på brettet. Vanlig tidsbegrensning er 2 timer på de 40 første trekk, 1 time på de eventuelt neste 20 trekk og 15 min (pluss 30 s per trekk) på de resterende trekk. Sjakk spilles ofte med mindre tid til rådighet, se lynsjakk. Til å kontrollere tiden benyttes spesielle sjakkur, som har et urverk med tilhørende urskive for hver spiller. Når en spiller har trukket, utløser han en vektmekanisme som stanser eget urverk og starter motstanderens.
Et parti kan ende uavgjort (remis) med ½ poeng til begge spillere på flere måter: 1) Ingen av spillerne har nødvendige brikker til å kunne fremtvinge sjakkmatt. 2) Samme stilling oppstår tre ganger, f.eks. ved evig sjakk. 3) Spillerens konge står ikke sjakk, men vil bli hvis den flyttes, samtidig som ingen andre brikker kan flyttes (patt). 4) De siste 50 trekk i rekkefølge fra begge spillere er utført uten bondetrekk eller slag av brikker. 5) Ved overenskomst mellom spillerne.
Notasjon
For nedskriving av partier betegner man brikkene med deres forbokstav (unntatt bønder) og feltene med deres plass i kvadratet. I Norge benyttes et system med horisontale rader nummerert 1–8 og vertikale linjer bokstavert a–h. Hvert felt danner dermed et krysspunkt for rad og linje med betegnelser a1 til h8. Hvis hvit i femte trekk flytter en løper fra b2 til d4 og svart svarer med en bonde fra e7 til e5, noteres det som 5. Lb2–d4 e7–e5. Hvis løperen samtidig slår en brikke, markeres det som 5. Lb2×d4 e7–e5. Ofte benyttes en forkortet form hvor bare sluttfeltet angis: 5. L×d4 e5. Spesialtegn er bl.a. † for sjakk, 0–0 for kort rokade, 0–0–0 for lang rokade, e.p. for en passant, ? for et dårlig trekk og ! for et godt trekk.
Historikk
Den eldste kjente forløperen til moderne sjakk er det indiske krigsspillet shaturanga, først kjent fra ca. år 600. Spillet spredte seg østover til Kina og Japan og vestover til Persia og den arabiske verden, der kalt shatranj. På 1000-tallet var dette spillet kjent blant overklassen over store deler av Europa med sin glanstid fra rundt 1250, også i Norge. Spillereglene var noe forskjellige fra moderne sjakk, og brikkene hadde mindre slagkraft. I siste halvdel av 1400-tallet ble nye brikker innført, først i Sør-Europa, og spillet fikk sin nåværende hovedform. Fra Italia og Spania flyttet sjakkens tyngdepunkt seg til Frankrike og (fra 1840-årene) England, hvor den første internasjonale turnering ble spilt i 1851 med tyskeren Adolf Anderssen som vinner. I 1920-årene ble det tidligere Sovjetunionen verdensledende. Sjakk er nå utbredt over praktisk talt hele verden både som selskapsspill og profesjonelt konkurransespill.
Organisering
Verdenssjakkforbundet, Fédération Internationale des Échecs (FIDE), ble stiftet i 1924. Det har arrangert VM for nasjonslag (sjakkolympiader) fra 1927, vanligvis hvert annet år. Den første offisielle verdensmester ble utpekt i 1886 (Wilhelm Steinitz). FIDE overtok i 1946 ansvaret for VM og har (vanligvis) hvert tredje år kåret en utfordrer til regjerende mester gjennom et system av geografiske sone- og intersoneturneringer og til slutt en kandidatturnering, som f.o.m. 1965 ble spilt etter utslagsmetoden. Fra 1993 ble det kåret to verdensmestere, da regjerende mester og verdens sterkeste spiller (Garry Kasparov) og noen andre brøt ut av FIDE og arrangerte egne VM-kamper. I 1998 forandret FIDE sitt VM-format og kåret mesteren i en utslagsturnering med mange deltakere, hvor regjerende mester deltok på linje med andre spillere. Slike mestere ble kåret i 1998, 1999, 2000, 2002 og 2004. I 2005 gikk FIDE tilbake til systemet med kandidatmatcher og arrangerte en VM-turnering med åtte spillere, hvor Veselin Topalov fra Bulgaria vant. I 2006 kåret FIDE en forenet mester ved å invitere regjerende «utbrytermester» fra 2000, Vladimir Kramnik (som slo Kasparov), til å møte Topalov, hvor Kramnik vant. I 2007 ble Viswanathan Anand fra India verdensmester i et nytt sluttspill med åtte spillere. I denne VM-syklusen kvalifiserte Magnus Carlsen seg til kandidatmatchene, men ble utslått av Levon Armenian fra Armenia i første runde. Anand forsvarte i 2008 mesterskapet mot Kramnik og i 2010 mot Topalov.
Kvinner deltar i sjakkturneringer på lik linje med menn, men FIDE kårer fra 1927 også separate verdensmestere for kvinner. Forbundet utdeler også (fra 1950) spillertitlene stormester, internasjonal mester og FIDE-mester, samt tilsvarende grader for kvinner.
Norges eldste sjakklubb, Oslo Schakselskap, ble stiftet i 1884. Norges Sjakkforbund ble stiftet i 1914 og arrangerer bl.a. en årlig landsturnering hvor vinneren av øverste klasse blir norsk mester. De beste norske spillere har vært Simen Agdestein og Magnus Carlsen, sistnevnte ble stormester kun 13 år gammel og er per 2011 rangert som verdens sterkeste spiller. I postsjakk ble Ivar Bern verdensmester i 2006.