det område av havet langs en stats kyst hvor staten har høyhetsrett, i motsetning til havet utenfor dette område, hvor fra gammelt av alle stater ansees for å ha like rett.
Utstrekning
Ofte sondres det nærmere mellom det ytre sjøterritorium og indre farvann, nemlig fjorder, sund, havner, områder innenfor øyer m.m. Avgrensningen av det ytre sjøterritoriet har derfor to sider: fastleggingen av den grunnlinje som sjøterritoriet skal beregnes fra, og bestemmelsen av dets bredde.
Ved internrettslig bestemmelse har de fleste stater fastsatt utstrekningen av det sjøterritoriet de anser som sitt. Dette spørsmål har imidlertid også en folkerettslig side. Bestemmelsen av sjøterritoriet berører i høy grad andre lands interesser, især deres fiske og skipsfart. Det har derfor gjennom lengre tid vært noe nær enighet om at folkeretten ikke tillater en hvilken som helst utstrekning av sjøterritoriet, men om den nærmere avgrensning har det vært mye strid. Det har vært et press fra mange land for å utvide sjøterritoriet.
FNs Havrettskonvensjon av 1982 fastsetter 12 mil som sjøterritoriets maksimale bredde, regnet ut fra rette grunnlinjer. Dette kompromiss ble mulig fordi statene ble tilkjent betydningsfulle rettigheter utenfor sjøterritoriet, se kontinentalsokkelen og økonomisk sone. Norge ratifiserte konvensjonen i 1996. Statenes praksis er imidlertid fortsatt meget uensartet.
Historikk
Læren om sjøterritoriet oppstod ca. 1350 ved italienske universiteter, etter at man før hadde oppfattet hele havet som fritt for alle. I de forskjellige deler av Europa utviklet det seg ulike regler. Man regnet bl.a. med synsvidden (landkjenning) ved beregningen av bredden.
Den nærmere juridiske utforming av reglene om sjøterritoriet i moderne forstand kom på 1600- og 1700-tallet. Utstrekningen ble av den nederlandske folkerettslærde Bynkershoeck i et verk fra 1703 hevdet å være lik rekkevidden av et kanonskudd. Av andre ble dette prinsipp senere fiksert til 3 nautiske mil (à 1852 m). Denne sjøgrense ble hevdet av Storbritannia og USA og fikk etter hvert tilslutning fra en rekke andre stater. Sverige har fra gammelt av hevdet et sjøbelte på 4 nautiske mil (7408 m). Enkelte land har holdt på 6 mil, og Sovjetunionen m.fl. på 12 mil. Noen latinamerikanske stater har proklamert en sjøgrense på 200 mil.
Norge har siden 1745 hevdet et sjøterritorium på 1 geografisk mil (7420 m), dvs. ca. 4 mil. Ved «kansellipromemoria» av 1812 er det fastslått at denne grense skal regnes fra de ytterste holmer og skjær som ikke til stadighet er overskyllet av sjøen. Norge har hevdet sin rett til å trekke rette grunnlinjer mellom disse punktene, også når man derved skjærer over åpne havstrekninger eller vide fjordmunninger. Beregningsmåten ble lenge bestridt, i første rekke fra britisk side, men ved dom i Den internasjonale domstol 1951 ble det norske syn anerkjent som forenlig med folkeretten.
Ved lov av 27. juni 2003 (i kraft fra 1. januar 2004) ble den gamle bestemmelsen fra 1812 opphevet, Norge innførte da et sjøterritorium på 12 nautiske mil (22 224 meter) fra grunnlinjene.
Betydning
Staten har rett til å anvende sin lovgivning og sin tvangsmakt på sjøterritoriet, dog slik at fremmede lands skip har rett til uhindret å foreta uskyldig gjennomfart. Staten kan forbeholde utnyttelsen av resursene på sjøterritoriet, f.eks. fiske, for sine egne borgere. Retten omfatter også luftrommet over sjøterritoriet, og sjøbunnen og undergrunnen under dette.
På FNs konferanse om havets folkerett i Genève i 1958 ble det signert en konvensjon om sjøterritoriet. Denne har bestemmelser om kyststatens og andre staters rettigheter. Norge står ikke tilsluttet konvensjonen. Havrettskonvensjonen av 1982 har regler om kyststatens beføyelser over sjøterritoriet.