I det gamle Roma var sirkus opprinnelig en avlang stadion med avrundede kortsider og bane for vognkjørsel og kappløp, men i klassisk tid utviklet det seg til å omfatte store anlegg, gjerne med rik arkitektonisk utsmykning, bestemt for opptog, kampleker og alle slags folkeforlystelser.
I denne form bestod det av selve banen (arena) som ved en mur (spina) var delt i to halvdeler, en for frem- og en for tilbakekjørsel. Rundt arenaen hevet tilskuerplassene seg, de nederste forbeholdt rangspersoner; den ene kortsiden var opptatt av magasiner og staller (carceres), som vognene kjørte ut fra når løpene begynte.
Et sirkus fantes gjerne blant de offentlige bygninger i enhver større romersk provinsby. I Roma var det flere sirkuser; det eldste og største, Circus Maximus, lå i dalen mellom Palatin- og Aventinhøyden. Det eldste anlegg ble av tradisjonen ført tilbake til slutten av kongetiden (tidlig 500-tallet f.Kr.). Hovedtrekkene i den bygning som kjennes fra keisertiden, var utformet av Caesar og Augustus. Arenaen var 568 m lang, bredden ca. 80 m, tilskuerkapasiteten minst 75 000–80 000 mennesker. Av Circus Maximus finnes bare ubetydelige rester, det samme gjelder Circus Flaminius på den søndre del av Campus Martius, påbegynt 221 f.Kr., og Circus Varanius, ikke langt fra Lateranet (oppdaget 1959); helt forsvunnet er Caligulas sirkus på den nåværende Peterskirkes plass. Av Maxentius' sirkus like utenfor Roma ved Via Appia står ennå betydelige rester.