sindhi

Alfabetet er det arabiske med mange diakritiske tegn:

En del bokstaver brukes bare i lånord fra arabisk, og uttalen i sindhi er endret. Derfor finnes det flere bokstaver i tabellen med samme uttale.

I tabellen er kun bokstavenes grunnform oppgitt. Arabiske bokstaver skrives sammenhengende, og formen endres derfor avhengig av om bokstaven står alene, først, i midten eller i slutten. For eksempler, se navnene i artikkelen.

I India blir sindhi også skrevet med devanagari. Lydskriften i tabellen henviser til de tilsvarende bokstavene i devanagari.

De implosive konsonantene som i tabellen bare er gjengitt med det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA), kan også skrives med to prikker i latinsk transkripsjon: b̤ [ɓ], j̈ [ʄ], d̤ [ɗ], g̈ [ɠ] (Prikkene kommer ikke rett under eller over konsonantene i nettleserne).

Ettersom antallet prikker og deres plassering kan være vanskelig å se i nettleserne, er bokstavene også omgjort til bilde i alfabetisk rekkefølge fra høyre:

(ا آ ب ٻ ت ٿ ٽ ٺ ث پ ج ڄ جھ ڃ چ ڇ ح خ د ڌ ڏ ڊ ڍ ذ ر ڙ ز ژ س ص ط ظ ع غ ف ڦ ق ڪ ک گ گھ ڱ ل م ن ڻ و ه ي)

De eldste skriftlige tekstene man kjenner til på sindhi i dag er noen vers av Qazi Qazan (død 1551) (قاضي قاذن). I likhet med Abdul Karim (عبدالکریم‏) (1535–1623) tilhører han sufitradisjonene i islamsk diktning, som når et høydepunkt med mystikeren Shah Abdul Latif fra Bhit (شاه عبداللطيف ڀٽائي) (1689–1752). I Risalo (شاھ جو رسالو) (eng. overs. 1940) har han brukt folkelige motiver og sagn som grunnlag for religiøs diktning, som synges av både muslimer og hinduer. Mystiker var også Sachal Sarmast (سچلُ سرمستُ) (1739–1826).

Etter at Sindh 1843 ble britisk, begynte påvirkningen fra europeisk litteratur å gjøre seg gjeldende. Den enormt produktive Qalich Beg (قليچ بيگ) (1853–1929) ble særlig gjennom sine mange oversettelser formidler av nye ideer. I dag finnes det en betydelig moderne litteratur på sindhi både i Pakistan og India. Best kjent er novelleforfatteren Jamal Abro (1924–2004) (جمال ابڙو).

• indoariske språk