silke

Silke har flott glans og er meget smidig og elastisk både som tørr og våt. Fibrene tåler svake syrer, men har dårlig motstandsevne mot alkalier, misfarges av klor og brytes ned av sollys. Svette, deodorant og parfyme kan føre til fargeendringer og svekker fibrene.

Silke isolerer godt og er elastisk. Fibrene har god evne til å ta opp fuktighet opp til 1/3 av sin vekt uten å kjennes våt. Den kan kjennes kjølig mot huden på grunn av sin glatte overflate.

Silkens egenskaper er avhengig av mange ulike forhold og har ofte navn som peker mot ulike kvaliteter. Disse er blant annet:

• Navn som peker på larvetype: De viktigste typene som har fått navn etter larven, er morbærsilke, som også omtales som dyrket silke, villsilke eller tussahsilke.
• Navn som peker på kvalitet og fremstilling: Haspesilke (den sammenhengende delen av silke med høyest kvalitet), schappesilke eller bourettesilke.
• Navn som peker på trinn i produksjon eller ulike behandlinger/etterbehandling: Råsilke, avbastet silke, fortynget silke.

Omtalen av silkens egenskaper vil først og fremst gjelde haspesilke fra morbærsilkeorm om ikke andre sorter er spesifikt nevnt. Silkefibrene har et triangulært tverrsnitt. Overflaten har ikke noen karakteristisk struktur, men er glatt. Det er nettopp denne glatte overflaten som gir silken den særpregede glansen. Silkefibrene er sterke.

Silke består av to fribroin-enkeltfibre som henger sammen gjennom silkebast og silkelim (serisin). Silken kan ha litt ulike farger. Morbærsilkekokongen er hvit, gul eller oransje. Tussahsilke er rødlig, lysebrun eller mørkebrun. Inne i fribroin-enkeltfibre er det fiberbunter som igjen består av mikrofibriller. Oppbyggingen av silkefiberen har mye å si for dens styrke og smidighet.

Silke er tungt antennelig og brenner langsomt, men fordi stoffene ofte kan være svært tynne, vil de likevel kunne ta fyr. Den brenner med en liten flamme og slukner langsomt. Det lukter som brent hår eller horn og blir til sorte rester. Fortynget silke kan ha gitterformet struktur i de brente restene. Silke har en egen lyd når den beveges, som kan minne om å gå i nysnø. Stoffer av råsilketråd er stive og sprø fordi silkelimet ikke er vasket ut.

Noen silkeplagg må renses; andre tåler vask og vaskes da som ull på et ullvaskeprogam og med ullvaskemiddel på 30-40 grader. Både ull og silke er proteinfiber, og de har flere felles kjennetegn. I vask er det én vesentlig forskjell: Ull tåler sentrifugering godt, mens silke kan ta skade, og spesielt om den er vevet. Ved håndvask skal ikke silkeplagg vris. Silke må ikke strykes med varmere enn 140 grader (to prikker på strykejernet), og det er nødvendig å være forsiktig både med tørr varme og med vanndamp. Det siste fordi vanndråper kan sette flekker. Silke får lett flekker, spesielt av fett, men også av svette, syrer og vann. Ved flekkfjerning er det nødvendig å ta hensyn til dette. Bruk av forkle ved matlagning er anbefalt fordi fett setter lett flekker på silke.

Dyrket silke kan bare produseres der morbærtreet kan gro. Kina er den største produsenten, men det har også vært produksjon i India, Japan, Russland, Brasil, Korea, Thailand, Tyrkia og Frankrike.

Morbærsilke er dyrket silke og kalles også bare silke. Den fremstilles fra kokongen til en liten sommerfugl, bombyx mori, som lever på morbærblad. Produksjonen av morbærsilke starter med å fôre silkelarven med morbærblader. Den lille larven kommer ut av egget og er rundt 2 mm lang. Etter en måned er larven rundt 7 cm lang og starter å spinne silke. Larven blir da plassert i en spinnehytte. Larven har en kjertel i underkjeven som sprøyter ut en væske, fibroin, et animalsk protein som er dekket av serisin, også kalt silkelim og silkebast. Larven spinner en dobbel silketråd mens den beveger hodet i et åttetall, slik at et hylster dannes rundt den. Dette kalles en kokong. Silkefibrene som fester kokongen til spinnehytten, kalles flokksilke.

Etter omlag 14 dager er larven inne i kokongen blitt utviklet til en sommerfugl. Dersom den ikke drepes, vil den lage et lite hull i enden av kokongen og fly ut. Dyrene parrer seg, hunnen legger egg, og både hunnen og hannen dør. I produksjon av silke vil silkeormen avlives, og fibrene nøstes hele av. Dette gir den fineste silken.

Larven avlives med kokende vann eller damp før den ødelegger kokongen. Serisinet mykner og løses delvis opp, slik at fibrene kan vikles opp. Fibrene fra flere kokonger, vanligvis 7–10, vikles opp sammen til en råsilketråd som kalles gregesilke. Den er ru og glansløs. Det skyldes rester av serisin, som fjernes helt med kokende vann eller damp for å få frem silkeglansen. Denne silken kalles avkokt silke. I hver kokong kan det være opptil 4000 meter fiber, men bare midtpartiet, 500–1200 meter, gir en sammenhengende fiber som kan hespes opp og kalles haspesilke eller ekte silke.

Resten av kokongen, det ytterste og innerste laget, kalles flokksilke og er mer eller mindre skadet. De finere av dem kuttes opp i passende lengde, kardes eller kjemmes og spinnes. Produktene kalles schappesilke eller spun silk og brukes blant annet til sytråd, fløyel eller plysj. Fiberavfallet fra fremstillingen av schappesilken blir tatt vare på og kalles silk noil. Det blir kardet og spunnet til et ujevnt kardegarn, ofte med nupper og ujevhenter som kalles bourettesilke. Av 50 000 larver er det mulig å høste rundt 1000 kg kokonger, som gir 120 kg råsilke.

Villsilke fremstilles av andre arter, som blant annet lever av eikeblader. Tussahsilken er den vanligste av villsilkene. Villsilke kommer blant annet fra Kina, India og Thailand. Villsilke er grovere enn morbærsilke og brukes til fremstilling av spun silk fordi fibrene vanligvis ikke lar seg trekke av kokongen som en sammenhengende tråd. Villsilken er grovere og ikke så jevn som dyrket silke.

Fortynget silke er silke som er behandlet for å bli tyngre og få bedre draperingsevne. Vekttapet ved avkoking av silke blir da erstattet med ulike typer bly, tinnsalter eller andre metallsalter og kjemikalier. Disse stoffene har dårligere motstandsevne mot lys, varme og kjemikalier enn ren silke. Tynget silke har også dårligere bruksegenskaper, den er mindre elastisk og krøller derfor mer. Den kan ha større glans.

Silke brukes mest alene, og om den blandes med andre fibre, er det ofte med ull og andre dyrehår. Fordi råvaren er mer kostbar enn de fleste andre fiber og rengjøring kan være vanskelig, brukes silke i mer eksklusive varer. Typiske produkter er slips, bluser og kjoler og annet pentøy for damer, og tilbehør som skjerf og sjal samt undertøy.

Det er fremstilt stoffer i silke som også kan fremstilles i hvilken som helst annen fiber, som fløyel, brokade og sateng. De benevnes da ofte som silkefløyel, silkesateng og lignende. Det er også stoffbenevnelser som bare brukes om silkestoffer:

• bourettesilke
• chiffon
• crepe de chine
• crepe georgette
• crepe satin
• damassè
• faille
• japon
• organdi
• organza

Og av villsilke:

• doupionsilke
• honansilke
• shantung
• thaisilke

Silkeormens hjemland er Kina, og arkeologiske funn viser at man der spant silketråd for 3000–4000 år siden. Studier av selve ormen viser at den trolig ble domestisert 100 år tidligere, altså for rundt 5000 år siden.

Silke var i oldtiden den mest verdifulle eksportvaren. Kina var i århundrer verdens eneleverandør av silke. Det var dødsstraff for å utføre silkespinneren eller dens utviklingsstadier fra Kina. I år 550 lyktes to nestorianske munker i å smugle ut levende egg og bringe dem til Justinians hoff i Konstantinopel. Dette ga opphavet til silkeavl i middelhavsområdet. Til Japan kom silkeavlen med koreanske immigranter på slutten av 200-tallet, og den ble også innført til India og andre asiatiske land. Sammenlignet med Kina og Japan var silkeavlen i det øvrige Asia av underordnet betydning.

Glansen og de lette sterke fibrene har ført til at silke er en av de mest ettertraktede og dyre fibrene. Den har vært brukt i vevde luksusprodukter, dekorasjonstekstiler og klær. De første importerte silkevarene som kom til Norge, var strikkede, men senere har denne teknikken vært mye brukt til ull og bomull. Silkens evne til å ta opp fuktighet og varme, sammen med slitestyrke og mulighet til å danne tynne tekstile stoffer, gjør den også ettertraktet til strikket undertøy og strømper.

Mesteparten av unionstiden med Danmark hadde Norge lover som søkte å regulere import av luksusprodukter for å beskytte nasjonens økonomi. Bare landets øverste elite hadde lov å bære luksuriøse stoffer som silke. Dette førte til utvikling av etterbehandlinger av ull for å etterligne glansen i silke.

Silke har på grunn av sine høye råvarepris og begrensede produksjon i liten grad blitt tatt i bruk i fast fashion. Selv om prisene på klær i silke har falt, på samme måte som prisen på andre klær, har likevel silke opprettholdt noe av luksuspreget. Både den høye prisen og den sterke fiberen har bidratt til at produktene lever og brukes lenge. Dermed er miljøbelastningene lavere enn for klær av kortere levetid. Det er som ved all produksjon ulike utfordringer. Bruken av tungmetaller og andre farlige kjemikalier har vært et problem med fortynget silke, og dyrevelferd er et spørsmål i forbindelse med avlivingen av silkeormene.

• tekstil
• fiber
• garn
• silkespinner

• Klepp og Tobiasson (2020): Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning. Oslo: Solumbokvennen.
• Klepp og Tobiasson (2019): Lettstelt. Rene klær med lite arbeid og miljøbelastning. Oslo: Solumbokvennen.
• Klepp og Tobiasson (2018): Norsk strikkehistorie. Haugesund: Vormedal Forlag.
• Morton W E and Hearle J W (2008): Physical Properties of textile fibres. – Manchester: The Textile Insitute.
• Søm: materialkunnskap (1995): Oslo: Yrkeslitteratur as.