betegnelse på de tiltak en stat eller annen politisk enhet, f.eks. en sikkerhetsallianse som NATO eller (etter hvert) en politisk union som EU, iverksetter for å beskytte sin eksistens og det ressursmessige grunnlag for denne eksistensen. Det ligger slik i sikkerhetspolitikken en defensiv tendens: stater o.a. søker å forebygge tap av territoriell integritet og uavhengighet. Forebyggelsen blir imidlertid mer effektiv jo sterkere tiltak, f.eks. militære, stater etablerer. Sikkerhetspolitikken kan derfor i praksis få et nokså ambisiøst preg, og vil ha en tendens til å få det hvis mistenksomheten stater imellom er stor. Den kalde krigen førte til en betydelig styrkeoppbygging i øst og vest og til en omfattende rivalisering mellom USA og Sovjetunionen om allierte i den tredje verden.
For så vidt som fysisk tvang kan sees på som det ytterste påvirkningsmiddel, har sikkerhetspolitikken tradisjonelt vært nært knyttet til forsvars- eller militærpolitikken. Siden den militære styrke er avhengig av den befolkningsmessige og økonomiske styrke, har imidlertid også ikke-militær politikk vært en viktig del av sikkerhetspolitikken. I noen grad kan man antagelig si at Vesten vant den kalde krigen av økonomiske grunner; den økonomisk ineffektive Sovjetunionen maktet til slutt ikke å bære de enorme omkostninger den kalde krigen førte til. Den militære og den økonomiske side ved sikkerhetspolitikken har slik stått i et gjensidig avhengighetsforhold: militærpolitikken har vært avhengig av økonomiens yteevne samtidig som militærpolitikken har vært brukt til å beskytte og fremme statenes økonomiske interesser. Etter den kalde krigens avslutning har imidlertid den tradisjonelle militærpolitikk fått redusert sikkerhetspolitisk betydning. Mistenksomheten er redusert og forsvarsstyrkene bygges ned. Samtidig internasjonaliseres handel og annet samkvem, noe som ytterligere svekker mistenksomheten og fører til at land og regioner blir mer gjensidig avhengige av hverandre. Store deler av verden er i ferd med å bli mer økonomisk og mindre militær-politisk orientert. Det betyr også at sikkerhetspolitikken mister noe av sitt gamle særpreg og går over i annen politikk, som økonomisk politikk, handelspolitikk, miljøpolitikk, teknologipolitikk, ressursforvaltningspolitikk, befolkningspolitikk (migrasjon bl.a.) m.m. Men samtidig som verden slik blir fredeligere, er det fortsatt alvorlige mellomstatlige konflikter flere steder i verden, noe som gjør tradisjonell sikkerhetspolitikk viktig her. Det er også slik at mange konflikter i noen grad utspilles utenfor de regioner de har sitt utspring i (jfr. konfliktene i Midtøsten) og skaper sikkerhetsutfordringer andre steder. En verden preget av stor gjensidig avhengighet er også blitt en svært sårbar verden og derfor en verden hvor mulighetene for sabotasje, utpresning, terror osv. er blitt større. Sikkerhetspolitikken blir i stigende grad rettet mot slik form for maktbruk. I en internasjonalisert og økonomisk mer konkurransepreget verden er også brudd på konkurranseregler, korrupsjon og økonomisk spionasje noe som reiser andre og større sikkerhetspolitiske utfordringer enn tidligere. Internasjonaliseringen har videre ført til en internasjonalisering av kriminalitet og til dermed voksende sikkerhetsutfordringer.
Internasjonaliseringen utøver også et kulturelt standardiserende trykk som et økende antall nasjoner og grupper reagerer på. Man kan i den forbindelse tale om en voksende kulturell sikkerhetspolitikk. Den muslimske verdens reaksjon på påvirkningen fra Vesten er et eksempel på dette. Mange urbefolkningers økende aktivisme kan sees i den samme sammenheng. Også Frankrikes bestrebelser på å få med EU på tiltak for å begrense trykket fra engelsk og engelsk-amerikansk kultur er uttrykk for kulturell sikkerhetspolitikk. Sikkerhetspolitikken er altså i ferd med å bli langt mindre distinkt enn den var.