Det mest kjente eksempel er den store sfinksen ved Giza nær Kairo fra omkring midten av 3. årtusen f.Kr. Den bærer farao Khefrens ansiktstrekk. Ved siden av å bære portretthode kunne sfinksen ha hodet av et annet dyr. Den doble raden av sfinkser som vokter tempelalleen ved Karnak, har f.eks. værhoder. Sfinksen er i egyptisk kunst vingeløs og mannlig, dvs. hodet har skjegg. Orientens kunst overtok sfinksen fra egypterne og utviklet to typer, en skjegget og en skjeggløs, som ble utbredt i hele det østlige middelhavsområdet, der grekerne lærte dem å kjenne på 700–600-tallet f.Kr. De foretrakk den skjeggløse typen, som de oppfattet som kvinnelig. Samme type kjennes fra etruskisk kunst. Både blant grekerne og etruskerne var sfinksen mest populær i arkaisk tid, da den orientalske innflytelsen var sterkest, men den opptrer gjennom hele oldtiden og inn i middelalderen. Ofte sees den som vokter, f.eks. av graver.