sembrafuru

Treet kan bli over 20 meter høgt og har ei tett og lang pyramideforma krone med greiner som skrår oppover og en forholdsvis kort greinlaus stamme. På gamle tre blir krona breiere og mer åpen. Trea kan bli svært gamle, og i Sveits skal det være påvist tre som er rundt tusen år. Nær tregrensa er det vanlig med lågere, buskforma mer eller mindre krypende former.

Dette er en art med fem nåler i hvert knippe. Nålene er vanligvis 5—8 cm lange, men kan være over 10 cm. De er mørkt grønne på yttersida. På innersida har de to lyse band med spalteåpninger. Hver nål har en (—to) harpikskanal(er). Dette er et skillemerke mot den nærstående arten sibirfuru som har tre harpikskanaler i hver barnål. Nålene sitter på i 3—6 år før de faller av.

Årsskudda har tett med (oransje-)brune hår som blir gråere de neste åra.

Trea får vanligvis ikke kongler før de er 30—60 år gamle. Pollenkonglene sitter flere sammen og er 1—2 cm lange og røde. Frøkonglene er eggforma 5—8 cm lange og 4—6 cm breie med cirka 50 konglekjell. Som unge er de blågrønne til fiolette, sjeldnere reint grønne. Frøkonglene modner i løpet av et par år, blir da brune og faller ned uåpna. Frøa er 10—16 mm lange og 6—8 mm breie og har et hardt skall som vanskelig lar seg knuse ved å klemme frøa mellom fingrene. De mangler vinger, da frøa er tilpassa spredning med frøspisende dyr som åpner konglene og bidrar til frøspredninga når de mister frø. Den viktigste frøsprederen er den europeiske nøttekråka (Nucifraga caryocatactes caryocatactes) som har et kraftig nebb som klarer å åpne både sembrafurufrø og hasselnøtter.

Frøkjernene er også spiselige for mennesker og kalles pinioler (et navn som mest blir brukt om pinjekjerner) eller zirbelnøtter (Zirbel-kiefer er et tysk navn på sembrafuru).

Arten hører heime subalpint i Alpene og Karpatene, mest mellom 1500 og 2500 meter over havet. I Norge har arten vært innført som skogstre og prydtre (det fins mange ulike kultivarer) og var kanskje et av de første utenlandske treslaga som ble innført. Det fins frøforvilla tre flere steder i låglandet, i alle fall nord til sørlige Troms. Omfanget og utbredelsen er ikke godt kjent da arten ofte ikke blir skilt fra den nære slektningen sibirfuru.

Treet er middels hardført og i hagelitteraturen ført til herdighetsklasse H5, som betyr at arten klarer seg best låglandet i Sør- og Midt-Norge og på gunstige steder i ytre Nordland.

I Artsdatabankens fremmedartsliste er sembrafuru og sibirfuru vurdert samla til å medføre potensielt høg risiko (PH) på grunn av høgt invasjonspotensial og det sies at «arten bør følges med på».

Veden, med nesten usynlige årringer, brukes til finere treskurd, klangbunner og husgeråd. I heimlanda har arten vært noe brukt som bygningstømmer, men europeisk lerk, som vokser i det samme området, har vært foretrukket.

Sembrafuru og sibirfuru er nærskyldte arter som ofte blir regnet for underarter av en kollektiv art, men de blir nå oftest sett på som to atskilte arter.

• furufamilien

• Artsdatabankens fremmedartsliste