semantikk – språkvitenskap. Læren om språkets innholdsside, betydning. Det er vanlig å skille mellom ordsemantikk (leksikalsk semantikk), som behandler betydningen til ord, og setningssemantikk, som omhandler betydningen til setninger.
Innen ordsemantikken skiller man gjerne mellom det man forstår med ordet (betydning, mening, intensjon) og det ordet viser til i omverdenen (referanse, ekstensjon). For eksempel kan betydningen til ordet kvinne beskrives som 'voksent menneske av hunkjønn', mens referansen til ordet er alle objekter ordet refererer til, dvs. alle kvinner i verden. Ofte skiller man også mellom ords grunnbetydning og bibetydning (konnotasjon): F.eks. kan ordet kjerring i tillegg til grunnbetydningen, som i stor grad tilsvarer betydningen til kvinne, også ha negative konnotasjoner knyttet til seg. Man ser videre på forskjellige betydningsmessige relasjoner mellom ord, som når to ord har motsatt betydning (antonymi, f.eks. stor og liten), når to ord har lik betydning (synonymi, f.eks. fjernsyn og televisjon), når to ord har samme uttrykksform, men helt forskjellig betydning (homonymi, f.eks. mark, som kan bety både 'eng' og 'liten orm'), eller forskjellig, men beslektet betydning (polysemi, f.eks. stjerne, som bl.a. kan bety 'lysende himmellegeme' og 'berømt person'). Dette siste er eksempel på overført betydning (metafor), der bruken av et ord overføres til et annet bruksområde enn det opprinnelige. Når referansen til ett ord dekker referansen til flere andre ord, kaller man relasjonen mellom dem for hyponymi: F.eks. er eple, appelsin og banan hyponymer til frukt, og gravensteineple og åkerøeple er i sin tur hyponymer til eple. Basert på slike forskjellige relasjoner kan ordene i et språk gjerne organiseres i semantiske nettverk.
I setningssemantikken er setningers sannhetsfunksjon et sentralt begrep. Ord kan ikke være sanne eller usanne, men det kan setninger. Setningen Per kom er sann bare dersom Per virkelig kom, ellers er den usann. Enkelte setninger er alltid sanne (tautologiske), f.eks. alle ungkarer er ugifte, og andre alltid usanne, f.eks. alle ungkarer er gifte. Setninger med sannhetsverdi er konstaterende. Men vi kan også snakke om performative setninger, dvs. utsagn hvor det er meningsløst å spørre om utsagnet er sant eller usant, f.eks. når en prest ved dåpen sier jeg døper deg, Johannes. Dette kalles en språkhandling (speech act). Et annet viktig begrep i setningssemantikken er presupposisjon (underforstått betydning eller påstand). I setningen den tyske markens sterke stilling truer verdensøkonomien er det forutsatt at den tyske marken har en sterk stilling. Samme setning kan brukes eller tolkes forskjellig avhengig av situasjonen eller konteksten, f.eks. vil her er badedrakt forbudt bety noe annet hvis den ytres i en kirke enn på en nudiststrand. Studiet av setningers betydning i kontekst kalles gjerne pragmatikk, men det er uenighet om hvor man skal trekke grensen mellom pragmatikk og semantikk.