selvamputasjon

Selvamputasjon betegner evnen hos en del dyr til frivillig å bryte av kroppsdeler, oftest lemmer.

Foranledningen kan være at dyret befinner seg i umiddelbar fare (for eksempel firfislen kaster av halen), at livsbetingelsene plutselig endres (for eksempel rørormer kaster av tentakkelkransen), eller det skjer i forbindelse med forplantningen (for eksempel blekkspruthannene kaster av sin omformede arm). Selvamputasjon forekommer mest hos virvelløse dyr, særlig leddyr, men også hos virveldyr (øgler).

Spesielle amputasjonsinnretninger kan finnes i form av svake bruddsømmer i halevirvler og kitinskall. Krabber har i lemmene egne bruddmuskler og avstengningshinne til å fremkalle bruddet og å lukke såret. Når sjøpølser ved irritasjon kvitter seg med tarmkanal og vannlunge, skjer det ved heftig sammentrekning av en ringmuskel.

Selvamputasjon er oftest kombinert med evne til å danne nye eksemplarer av de avkastede kroppsdelene (regenerasjon). Noen marine ormer formerer seg ved selvamputasjon, og de tapte delene regenereres etter hvert. Firfislens nydannede hale er i det ytre lik den gamle, men den er som regel noe kortere, og i indre strukturer er den mangelfullt utviklet. Denne andre halen kan heller ikke kastes. Vevkjerringer har evne til selvamputasjon av bena, men disse vil ikke vokse ut igjen.