sekularisme

En moderne stat er som regel mer eller mindre sekulær, ikke enten sekulær eller ikke-sekulær. Sekularisme er heller ikke kun et spørsmål om forholdet mellom stat og religion – enkelte sekularismeteoretikere fremhever at begrepet først og fremst dreier seg om den (demokratiske) statens forhold til mangfold av ulik art.¹ Det er ikke klart hva teoretikere legger i ordet mangfold (diversity på engelsk), men i en vanlig betydning av ordet innbefatter det ikke bare ulike religions- og livssyn, men også eksempelvis seksuell orientering, etnisk opprinnelse, kles- og livsstil, kjønn og ulike politiske og/eller verdimessige orienteringer.

I tilknytning til fremveksten av den moderne staten vokste reguleringen av forholdet mellom stat, samfunn og ulike religions- og livssyn frem som et sentralt aspekt ved sekularisme. Siden dette har begrepet vært sterkt knyttet til begreper om religion. Det religiøse og det sekulære kan sies å forutsette hverandre i enhver samfunnsmessig kontekst.

For moderne sekulær lovgivning og politikk er religion et «problem» som må løses.² For noen sentrale sekularismeteoretikere er den sekulære statens makt til å definere og begrense religion det mest sentrale uttrykket for den moderne nasjonalstatens suverenitet.³ I henhold til en slik forståelse er noe av det sentrale ved sekularismen knyttet til statsmaktens makt og autoritet til å definere hva som skal regnes som religiøst, og hvilken betydning det kan ha i sosialt liv. Skillet mellom offentlig og privat ligger til grunn for den sekulære statens maktutøvelse, og den sekulære statens makt er forankret i lov og rett. Sekularismen har imidlertid et sterkt innebygget ideal om likebehandling og/eller nøytralitet mellom ulike religioner og deres utøvere. Selv om det ofte ligger en universell (allmenngyldig) idé om hva sekularisme er og bør være til grunn, varierer den konkrete utformingen av sekularisme sterkt mellom ulike sosiale, politiske og historiske kontekster. Sekularisme i Norge er for eksempel ikke det samme som sekularisme i Frankrike.

Det var briten George Jacob Holyoake som først introduserte begrepet sekularisme i 1851.⁴ Holyoake, som var blant grunnleggerne av The Central Secular Society i Storbritannia, var sterkt inspirert av utilitaristisk filosofi. Holyoakes forening hadde som målsetning å oppfordre mennesker om ikke å stole på noe som ikke kunne etableres ved bruk av menneskelig fornuft, og å argumentere mot tilbedelsen av såkalte «overordnede vesener».⁵

At Holyoake introduserte begrepet så sent som i 1851, må ikke forstås dithen at det ikke eksisterte skiller mellom religion, stat og politikk i ulike samfunn før den tid. Et nært beslektet begrep som Holyoakes begrep om sekularisme trakk sterke veksler på, var begrepet sekularisering, som ble tatt i bruk etter trettiårskrigen i Europa (1618–1648), og som opprinnelig viste til overføringen av kirkeeiendom til europeiske monarker.⁶

Sekularisme har som politisk doktrine eller ideologi utvilsomt sine sterkeste røtter i den kristne kulturkretsen. At et begrep eller en politisk doktrine har sin opprinnelse et bestemt sted, forteller oss imidlertid lite om hvordan begrepet eller doktrinen tilegnes, utvikles og endres. Det henvises ofte til Matteusevangeliets oppfordring til kristne om å «gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er» i Matt 22: 21 i Det nye testamentet, som et holdepunkt for at den jødisk-kristne tradisjonen bar i seg kimen til sekularisme helt fra begynnelsen av.⁷ Det er imidlertid et faktum at ulike kristne kirker i europeisk historie møtte fremveksten av sekularisme og nært tilknyttede fenomener som tros- og samvittighetsfrihet med både sterk ambivalens og betydelig motstand.

Tilknytningen mellom sekularisme og kristendom blir ifølge en del samtidige sekularismeteoretikere ofte overdrevet,⁸ og ansatsene til sekularisme i ikke-kristne kulturkretser underspilt.⁹ Imidlertid understreker den kanadiske politiske filosofen Charles Taylor (født 1931) i sine arbeider om sekularisme at begrepet sekulær i utgangspunktet er et kristent begrep som må forstås i lys av en kristen kontekst.¹⁰

Begrepet sekulær er avledet av den latinske termen saeculum, som viser til 'århundre' eller 'tid'. Saeculum begrepsfester således det man kan karakterisere som en profan tid, eller tiden for det alminnelige historiske forløp, som står i motsetning til den sakrale tiden, eller Guds tid. Individer som lever i saeculum, er innfelt i en ordinær tid og lever i den ordinære tidens forløp, en tid som står i motsetning til de individene som har vendt seg bort fra denne tiden for å leve nærmere evigheten.¹¹ Begrepet om saeculum kan med andre ord anses som uttrykk for en fundamental kristen forestilling om at kirken og verden, kirken og staten, tilhører adskilte sfærer.

Den protestantiske reformasjonen og de europeiske religionskrigene på 1500- og 1600-tallet er blant de viktigste utgangspunktene for moderne sekularisme. Mens noen sekularismeteoretikere anser skillet mellom verdslig (sekulær) makt og religion som uttrykk for en moderne vestlig norm som er et resultat av en unik vestlig historie etter den protestantiske reformasjonen, ¹² mener andre sekularismeteoretikere at sekulære normer og praksiser i lys av historiske erfaringer kan «reise» og altså ikke er begrenset til en vestlig kulturkrets.¹³

Empiriske data synes å gi betydelig støtte til sistnevnte hypotese. Det meste tyder nemlig på at en eller annen form for sekulær stat er den mest utbredte globalt sett. I en oversikt over ulike typer statsregimer har statsviteren Ahmet T. Kuru funnet at det blant 197 stater i verden i 2009 var 120 som kunne klassifiseres som en sekulær stat, og 60 stater med en etablert religion samt fem stater som var antireligiøse. Kun tolv stater i verden var klassifisert som religiøse stater (såkalte teokratier).¹⁴ Gitt at mange av de 60 statene som har en etablert religion for alle praktiske formål, må kunne karakteriseres som sekulære i den forstand som i regelen legges til grunn i forskningslitteraturen, er det i realiteten snakk om et overveldende flertall stater i verden som er sekulære.

Utviklingen innen internasjonal lov og rett, herunder menneskerettigheter og retten til tros- og livssynsfrihet, slik disse er nedfelt i blant annet FNs menneskerettighetserklæring av 1948 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1951, må også kunne betraktes som sentrale forutsetninger for at en sekulær stat har blitt den dominerende globale formen for å regulere forholdet mellom stat, religion og politikk.

• religion i Norge
• kristendommens historie i Norge
• kristendommens historie
• islams historie

• [1] Charles Taylor (2011). Why We Need A Radical Redefinition of Secularism. I Eduardo Mendieta og Jonathan VanAntwerpen (red.) The Power of Religion in the Public Sphere, s. 36. New York: Columbia University Press.
• [2] Winnifred F. Sullivan (2005) The Impossibility of Religious Freedom, s. 153. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
• [3] Talal Asad (2006). Trying to Understand French Secularism. I Hent de Vries og Lawrence E. Sullivan (red.) Political Theologies: Public Religions in a Post-Secular World, s. 508. New York: Fordham University Press.
• [4] T. N. Madan (1999) Secularism in Its Place. I Rajeev Bhargava (red) Secularism and Its Critics, s. 298. New Delhi: Oxford University Press.
• [5] T. N. Madan (1993) ‘Whither Indian Secularism?’, Modern Asian Studies 27 (3), s. 670.
• [6] Madan (1999) Secularism in Its Place. I Rajeev Bhargava (red) Secularism and Its Critics, s. 297. New Delhi: Oxford University Press. 297.
• [7] Peter Berger (1967) The Sacred Canopy: Elements of a Sociological Theory of Religion, s. 105-205. New York: Doubleday.
• [8] Rajeev Bhargava (2006) Political Secularism. I Dryzek, John S., Honig, Bonnie og Phillips, Anne (red.) Political Theory, s. 652. Oxford og New York: Oxford, University Press
• [9] Se for eksempel Amartya Sen (2005) The Argumentative Indian: Writings on Indian History, Culture and Identity. New York: Farrar, Strauss og Giroux.
• [10] Charles Taylor (1999b). Modes of Secularism. I Rajeev Bhargava (red). Secularism and Its Critics, s. 31. New Delhi: Oxford University Press.
• [11] Charles Taylor (2007) A Secular Age, s. 55. Cambridge, Mass.: Belknap Press of Harvard University Press.
• [12] Talal Asad (2003) Formations of the Secular: Christianity, Islam, Modernity, s. 16. Stanford, California: Stanford University Press.
• [13] Charles Taylor (2009). ‘The Polysemy of The Secular’, Social Research 76 (4), s. 1144.
• [14] Se Ahmet T. Kuru (2009). Secularism and State Policies Toward Religion: The United States, France, and Turkey, figur 1, s. 8. New York: Cambridge University Press.
• [15] Nazih Ayubi (1991). Political Islam: Religion and Politics in the Arab World, s. 3. London: Routledge.
• [16] El-Affendi, Abdelwahab (2008) Who Needs an Islamic State? 2. Utgave. London: Malaysia Think Thank.
• [17] Noah Feldman (2008). The Fall and Rise of the Islamic State. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
• [18] Akeel Bilgrami (2004). ‘Secularism and Relativism’, Boundary 2 31 (2), s. 173 og Stathis Gourgouris (2008) ‘Antisecularist Failures: A Counterresponse to Saba Mahmood’, Public Culture 20 (3), s. 455.

• Hussein Ali Agrama (2012). Questioning Secularism: Islam, Sovereignity, And The Rule of Law in Modern Egypt. Chicago og London: Chicago University Press.
• An-Na‘im, Abdullahi A. (2010). Islam and the Secular State: Negotiating The Future of Sharia. Cambridge, Massachussets: Harvard University Press.
• Talal Asad mfl. (red.) (2013). Is Critique Secular? Blasphemy, Injury, and Free Speech. 2. rev. utgave. New York: Fordham University Press.
• Sindre Bangstad (2009) Sekularismens Ansikter. Oslo: Universitetsforlaget.
• Sindre Bangstad (2009). ‘Contesting Secularism/s: Secularism and Islam in the Work of Talal Asad’, Anthropological Theory 9 (2), s. 188-208.
• Heiner Bielefeldt (2004). Political Secularism and European Islam: A Challenge to Muslims and Non-Muslims. I Malik, Jamal (red). Muslims in Europe – From The Margin To The Centre. Münster: LIT Verlag.
• Linell E. Cady og Elizabeth S. Hurd (red.) (2010). Comparative Secularisms in a Global Age. London: Palgrave Macmillan.
• Craig Calhoun, Mark Juergensmeyer og Jonathan VanAntwerpen (red). (2011). Rethinking Secularism. New York og Oxford: Oxford University Press.
• Markus Dressler og Arvand-Pal S. Mandair (red.) (2011) Secularism and Religion-Making. New York og Oxford: Oxford University Press.
• Elizabeth S. Hurd (2008). The Politics of Secularism in International Relations. Princeton, N. J.: Princeton University Press.
• Janet R. Jakobsen og Ann Pellegrini (red.) Secularisms. Durham og London: Duke University Press.
• Geoffrey Brahm Levey og Tariq Modood (red.) Secularism, Religion and Multicultural Citizenship. Cambridge: Cambridge University Press.
• Anders Berg-Sørensen (red.) (2013) Contesting Secularism: Comparative Perspectives. Farnham, Surrey: Ashgate.
• Charles Taylor (1999a). A Catholic Modernity: Charles Taylor’s Marianist Award Lecture. Redigert av James L. Heft. New York og Oxford: Oxford University Press.