Tårnseiler. Som andre seilere tilbringer tårnseilere mesteparten av tiden i luften. De lange, spisse vingene – som er ypperlige flygeredskaper – er dårlig egnet til å lette med, så de unngår å sitte på bakken.
Seilere, Apodidae, er en familie av fugler som kjennetegnes ved at de er svært dyktige flygere. I Norge hekker arten tårnseiler.
Seilerne tilhører ordenen seilerfugler og er dermed beslektet med treseilere og kolibrier. Et fellestrekk for disse fuglefamiliene er at de har korte ben.
Ingen andre fuglegrupper er så fundamentalt tilpasset et levevis i lufta som seilerne. Kroppen er kompakt, men strømlinjeformet og er betydelig mer energibesparende enn de fleste andre fugler.
Den viktigste tilpasningen er trolig at vingene har en meget lang hånd, men kort arm, noe som gir vingene stivhet og bueform, og kan gi fuglene høy fart. En seilerart, pigghaleseiler (Hirundapus caudacutus), som hekker i Sentral-Asia, kan oppnå en hastighet på 170 km/t. Den unikt lange og smale vingeformen er også ypperlig formet for glideflukt, noe som reduserer nødvendigheten av stor brystmuskulatur.
Seilerne er også tilpasset til å fly i stor høyde ved at hemoglobinet gir optimal levering av oksygen selv under lavt lufttrykk.
De fleste artene har svart fjærdrakt, men flere er mørkeblå eller mørkebrune, og noen har hvite flekker, vesentlig på undersiden. De store øynene er plassert i forsenkninger på siden av hodet slik at luftmotstanden reduseres. Øynene er beskyttet av små stive fjær og gir fuglene muligheter til å jakte også i sterkt motlys. Nebbet er kort, men bredt ved basis slik at flygende insekter og edderkopper «håves» inn i et stort gap.
Seilerne har «klamrefot»; alle fire tærne er vendt framover og har krumme og kvasse klør, godt egnet til å holde seg fast på loddrett berg, trestammer eller vegger. Leggen er imidlertid så kort at fuglene ikke kan stå eller lette fra bakken. Slektsnavnet Apus kommer fra gresk og betyr «uten fot». På grunn av de lange vingene må seilerne derfor kunne lande direkte i eller kloss ved reiråpningen.
Glanssalanganer, Collocalia esculenta, ved reirene.
Paret er sammen om å bygge reiret. De fleste artene bruker spytt for å holde reirmaterialet sammen og for å pakke sammen insektfangsten til en bolle som skal gis til ungene. Den forholdsvis store mengden spytt som er nødvendig, produseres i spyttkjertlene som er størst i hekketida. Enkelte arter av salanganer lager reir som brukes som matvare.
Alle artene har hvite egg som er relativt små. Kullstørrelsen varierer stort sett fra ett til sju egg. Ungene klekkes nakne og mates med en sammenkittet klump av insekter og edderkopper som foreldrene gulper rett opp i gapet på ungene.
Ungene har lang reirperiode: hos tårnseiler gjennomsnittlig 42 døgn, i dårlig somrer opp til 56 døgn. Reirungene kan bli svært fete, noe som er viktig for overlevelsen i dårlig vær med lite insekter. Da må de ofte klare seg uten mat i lange perioder.
Seilerne kan bli gamle; den eldste merkete fuglen, en alpeseiler, ble 26 år. En tårnseiler ble 21 år.
| Art | Forekomst |
|---|---|
| Tårnseiler (Apus apus) | Hele Europa |
| Gråseiler (A. pallidus) | Middelhavslandene |
| Alpeseiler (A. melba) | Middelhavslandene |
| Kanariseiler (A. uniciolor) | Madeira og Kanariøyene |
| Kafferseiler (A. caffer) | Sør-Spania og Marokko |
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.