scintillasjon – astronomi

Uttale
scintillasjˈon
Etymologi
av lat. 'gnist'

stjernenes blinking (tindring), dvs. hurtige fluktuasjoner i lysstyrke. Svake stjerner kan vekselvis forsvinne og komme til syne. Scintillasjon skyldes turbulens i jordatmosfæren nær overflaten. Strømninger mellom lag med forskjellig temperatur og vanndampinnhold frembringer varierende irregulariteter i densiteten av den luft som stjernelyset passerer, og dette fører til variabel refraksjon og interferens av lyset. Sett i kikkert under stor lufturo vil en stjerne vise vibrerende bevegelse. For lyssterke stjerner som står nær horisonten (hvor scintillasjonen er størst), opptrer også fargeveksling. De store planetene, som i kikkert sees som skiver, tindrer lite eller ikke i det hele tatt. Hvert enkelt punkt på planetskiven vil riktignok vise scintillasjon, men for skiven som helhet vil virkningen kompenseres. På planetbilder (observert el. fotografert) vil virkningen derimot gjøre seg gjeldende, idet finere detaljer utviskes.