statsoverhodets godkjenning av lov eller annet vedtak av nasjonalforsamlingen, når vedtaket etter forfatningen trenger sanksjon for å bli gyldig. Nektelse av sanksjon kalles veto. Etter Grunnloven trenger lovbeslutninger sanksjon av Kongen, men hans veto er bare utsettende (suspensivt). I praksis hender det ikke lenger at Kongen nekter sanksjon.
Slik Grunnloven opprinnelig lød, lot det seg ikke si med sikkerhet om sanksjon var nødvendig i forhold til grunnlovsbeslutninger og andre plenarvedtak, og dette gav anledning til bitter politisk strid i den siste del av unionstiden (vetostriden). Ved endring av Grunnlovens § 112 (1913) er det gjort klart at Kongen ikke har sanksjonsrett med hensyn til grunnlovsvedtak, og samtidig ble det slått fast at Kongen heller ikke har sanksjonsrett med hensyn til andre av Stortingets plenarvedtak. Sanksjonsspørsmålet må, ifølge Grunnlovens § 80, være avgjort før Stortinget heves; skjer ikke dette, ansees sanksjon nektet.