samfunnspakten, betegnelse brukt i politisk filosofi (særlig på 1600- og 1700-tallet) om en postulert avtale mellom individene i den såkalte naturtilstanden om å etablere et samfunn. Ideen om samfunnspakten eller -kontrakten springer ut av den mer individualistiske og sekulære tenkning som vokste frem i Europa i tiden etter renessansen. Ifølge denne tenkning kan alle sosiale fenomener føres tilbake til individuelle handlinger eller valg. Samfunnet selv må derfor også sees på som en sekundær størrelse; det må en gang ha oppstått. Det må altså ha eksistert en førsosial tilstand, en naturtilstand – dvs. en tilstand uten lov og rett. I denne tilstand var det frihet, men nød – ja, kanskje alles krig mot alle. Samfunnspakten kan slik sees på som en avtale som menneskene i naturtilstanden inngikk frivillig; det var i deres egen interesse å underkaste seg en felles regulerende autoritet. Men hvis denne autoritet, suverenen, ved sin atferd gikk ut over kontrakten, var også borgerne løst fra den; de hadde rett til å gjøre opprør.
De mest kjente samfunnspaktsteoretikere er Johannes Althusius, Thomas Hobbes, John Locke og Jean-Jacques Rousseau. Et av den sistnevntes hovedverker er Du Contrat Social (Om samfunnspakten, 1762). Også i nyere tid har ideen om en form for samfunnspakt vært viet interesse, f.eks. av den amerikanske samfunnsfilosof John Rawls i A Theory of Justice (1971).