samba

Den tidlige utviklingen av samba kan knyttes til den urbane befolkningen med afrikanske røtter i Bahia-området og i Rio de Janeiro. Etter opphevelsen av slaveriet i Brasil i 1888 flyttet mange av de tidligere slavene fra jordbruksområdene inn til storbyene for å søke bedre livsvilkår. Der møtte den opprinnelig afrikanske kulturen populære europeiske danser som polka, vals, masurka og menuett. Dette la grunnlag for nye hybride musikkformer, som etter hvert ble til samba og choro. Mens choro utviklet seg til en hovedsakelig instrumental sjanger, var samba fra starten en kulturform som også omfattet sang og dans.

Sambaens tidlige historie sammenfaller med utviklingen av radio og grammofoninsdustrien. Dette bidro sterkt til popularisering og spredning over hele landet. Pelo Telefone, innspilt av Donga (Ernesto Joaquim Maria dos Santos) i 1917, regnes som den første sambainnspillingen. Den gjorde stor suksess, og bidro til at musikkstilen ble kjent også utenfor Rio-området. Donga, og andre tidlige sambamusikere som Sinhô, Pixinguinha, og João da Baiana kan knyttes til «Tia Ciatas hus», et kulturelt møtested og religiøst senter (terreiro) i Rio de Janeiro der man danset, spilte musikk og praktiserte candomblé, en synkretisk tradisjon med sterke afrikanske røtter.

Samba var fra opprinnelsen en musikkform knyttet til den svarte befolkningen, som etter opphevelsen av slaveriet fortsatt ble utsatt for diskriminering og undertrykkelse. På 1920-tallet ble svarte sambamusikere i flere av Rios bydeler utsatt for forfølgelse av politiet. Samba var et uttrykk for fest og glede, men også et redskap for samfunnskritikk, noe som på 1920- og 1930-tallet kom til uttrykk i de ironiske og satiriske sangene til Sinhô og Noel Rosa.

Økende popularitet gjorde at samba også spredte seg til den hvite brasilianske middelklassen og utenfor landets grenser. Fra 1930-tallet ble samba tatt i bruk i opptoget på de årlige karnevalene. I Rio de Janeiro og andre byer ble det opprettet sambaskoler med stadig større orkestre og dansegrupper som store deler av året forberedte seg på å delta i karnevalet. Samba fikk anerkjennelse som et kulturuttrykk som kunne styrke nasjonalfølelsen, skape samhold og motvirke spenninger mellom folkegrupper. Under det diktatoriske presidentstyret til Getúlio Vargas (1930–1945) ble sambaskoler over hele landet tildelt statsstøtte.

I 1938 ble samba lansert som motedans i USA, og snart ble den spilt og danset over store deler av verden. En sentral figur i den internasjonale formidlingen av samba var sangeren og skuespilleren Carmen Miranda, som hadde filmroller i både Brasil og Hollywood. Sambaen Aquarela do Brazil av Ary Barroso ble en stor hit i USA, spesielt etter at den ble fantasifullt animert i Walt Disneys tegnefilm Saludos Amigos (1942).

På slutten av 1950-tallet oppsto sjangeren bossa nova, som tar i bruk noe av sambaens rytmiske grunnlag sammen med akkordprogresjoner brukt i jazz. Musikken til blant andre Antonio Carlos Jobim og João Gilberto ble svært populær i USA gjennom innspillinger med amerikanske jazzmusikere som Stan Getz, Charlie Byrd, Miles Davis og Cannonball Adderley. Dette bidro sterkt til å spre interessen for brasiliansk musikk internasjonalt.

Mens bossa nova fikk internasjonal suksess, ble også samba i Brasil påvirket av jazz, og etter hvert funk og annen internasjonal populærmusikk. En reaksjon mot denne utviklingen kom tidlig på 1960-tallet gjennom «Bevegelsen for revitalisering av tradisjonell samba» der framstående musikere som Chico Buarque og Martinho da Vila deltok. De skrev ny musikk som var mer i tråd med sjangerens folkelige røtter, og arbeidet også for å løfte fram noen av veteranene fra sambaens barndom. På 1970-tallet var Martinho da Vila en sentral figur i revitaliseringen av sambastilen partido alto, basert på det tradisjonelle strengeinstrumentet cavaquinho, sammen med perkusjonsinstrumentene surdo og pandeiro (tamburin) og ofte gitar.

Under militærdiktaturet 1964–1985 ble samba et symbol på politisk motstand. Chico Buarque og Gilberto Gil ble verdenskjent for sine sambaer med poetiske, samfunnskritiske tekster rettet mot brudd på menneskerettighetene i Brasil.

På 1980-tallet oppsto også en ny sambavariant i Rio de Janeiro som fortsatt preger musikken som kan høres i brasilianske medier. Pagode tok i bruk et mer folkelig språk og de tradisjonelle instrumentene cavaquinho og pandeiro, men også en mindre basstromme, tantan, og ofte banjo. Pagode er den sambaen som gjerne kan sees på sceneshow med dansere på brasiliansk TV. Den største stjernen i denne sambastilen har siden 1980-tallet vært Zeca Pagodinho.

Gjennom de siste tiårene har samba i Brasil stadig vært påvirket av store internasjonale musikksjangere som rock, funk, disco, reggae, og rap. Internasjonale tendenser er blitt assimilert og forankret i lokale brasilianske sambastiler, samtidig som de mer tradisjonelle formene gjennomgående har beholdt sin sterke posisjon, ikke minst i forbindelse med karnevalene.

Samba har hatt en sterk påvirkning på utallige brasilianske artister i alle andre sjangere, som komponisten Heitor Villa-Lobos, jazzmusikere som Hermeto Pascoal, Egberto Gismonti og Zimbo Trio, og de allsidige gitaristene Baden Powell og Yamandu Costa.