Søl er en makroalge som tilhører gruppen rødalger. De flate tynne bladene, som kan bli opptil 30–40 centimeter lange, er purpurrøde eller rødbrune av farge. I likhet med andre rødalger kan søl lett skilles fra grønn- og brunalgene som finnes langs Norskekysten. Bildet er tatt i Salten i Nordland fylke.
De flate tynne bladene, som kan bli opptil 30–40 centimeter lange, er purpurrøde eller rødbrune av farge.
I likhet med andre rødalger kan søl lett skilles fra grønnalger og brunalger som finnes langs norskekysten.
Bladene til søl føles myke og læraktige. Bladspissene er avrundet og ofte delt i to eller tre fliker. Dette håndformede eller palmeaktige utseendet har gitt algen dens vitenskapelige navn, Palmaria palmata. De tallrike sidebladene er koblet til et hovedblad som går ut til en liten hefteskive via en liten stilk. Hefteskiven holder algen fast forankret på stein eller fjell.
Søl vokser ofte i tuer i tidevannsonen ned til 20 meters dyp. Søl kan også vokse på andre, større makroalger, slik som på stilkene til brunalgene fingertare og stortare.
Søl har en vid utbredelse på den nordlige halvkule. Arten tåler kulde svært godt, og er utbredt langt inn i Arktis. Søl forekommer på Svalbard, opp til nesten 80 grader nordlig bredde, og langs de arktiske kystene av Russland og Canada. Lenger sør finnes søl på begge sider av Nord-Atlanteren, i Europa sør til Portugal, og i det nordlige Stillehavet. I Norge trives søl på moderat eksponerte til utsatte steder langs hele kysten, fra Oslofjorden (Skagerrak) til Finnmark.
Søl finnes i to forskjellige livsstadier som ikke kan skilles fra hverandre basert på utseendet. Den komplekse livssyklusen ble først kartlagt i 1980.
Søl er næringsrik og tåler godt både tørking og lagring. Algen er rik på vitaminer, mineraler (spesielt jern), og har et høyt innhold av fett og proteiner. Dette har gjort at den er blitt sanket og spist av folk i lange tider, og verdsatt som en viktig marin ressurs. Søl har hatt en lang historie som mat og dyrefôr i kystområdene på begge sider av Nord-Atlanteren. I Egil Skallagrimssons saga er søl omtalt, og i middelalderske lovtekster fra Island er rettighetene til en fjære rik på søl fastlagt. Fortsatt brukes søl til mat i ulike former, både på Island, Grønland og i Canada og Irland. I Irland spises tørkede sølblader enten rå eller kokt med poteter og fisk, og på irske puber bestiller man «dulse» som snacks, der man ville bestilt peanøtter i Norge.
Smaken av søl avhenger av måten den tilberedes på. Når søl tørkes får den en smak av lakris og bacon, og når den ristes får algen en mer nøtteaktig smak. Supper som inneholder søl er preget av en fin umamismak, noe som skyldes innholdet av glutamat. På grunn av søls gode ernæringsmessige egenskaper blir den ofte brukt som dyrefôr.
Søl kan også benyttes som biofilter for behandling av forurenset sjøvann. Rødalgen kan nemlig akkumulere giftige tungmetaller og uorganisk arsen.
I fremtiden kan det kanskje være aktuelt å dyrke søl som et supplement til annen akvakultur i våre kystområder.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.