I opplysningstiden på 1700-tallet hadde forfatterne lagt vekt på å formidle nyttige kunnskaper om samfunnet og naturen i en klassisistisk form. Man var opptatt av viten og fornuft og av å skaffe seg orden og oversikt over en mangfoldig verden. Mot slutten av 1700-tallet oppstod det en dyptgående reaksjon mot disse sentrale trekkene i opplysningstiden. En av de første til å vende seg mot opplysningstidens ensidige dyrking av fornuften, var Jean-Jacques Rousseau. Stort sett kan man si at den romantiske epoken var fremherskende i europeisk litteratur mellom ca. 1790 og ca. 1830.
Romantikken satte subjektiv opplevelse, følelse og fantasi høyere enn kunnskap og fornuft. Dikterne var ikke underkastet andre regler enn dem som vokste frem av verket selv. I stedet for viten la de vekt på intuisjon, anelse og inspirasjon, i stedet for det nyttige ønsket de fantasi og skjønnhet. Dikterne så det som sin hovedoppgave i litteraturen å la menneskene fornemme en høyere og sannere virkelighet enn den som forstanden kan fatte.
Lyrikken var den sentrale sjanger med rik bruk av symboler, bilder og andre poetiske virkemidler. Grensene mellom diktning, religion og filosofi ble utvisket. Men også kunstner- og utviklingsromanen var viktig. Typisk for mange romaner er at de forble fragmentariske. Interessen for nasjonale tradisjoner, f.eks. folkediktningen, og en ny forståelse av historiske epoker, bl.a. middelalderen, gav den romantiske litteraturen ulike utslag i ulike land. Grunnlaget for denne utviklingen var lagt i Johann Gottfried von Herders hovedidé om at poesi og kunst er utslag av folkeånden og bestemt av historiske forhold, og i Johann Gottlieb Fichtes og Friedrich W. J. von Schellings filosofi. Den fremste talsmannen for romantikkens ideer var Friedrich von Schlegel, som i tidsskriftet Athenäum (1798–1800) fremsatte sine tanker om romantisk diktning, emnevalg og stil.
Både når det gjelder filosofisk påvirkning og litterær utforming, hadde den tyske romantikken avgjørende betydning. Sitt dikteriske høydepunkt nådde den med Johann Ludwig Tieck, Wilhelm Heinrich Wackenroder, Novalis, Achim von Arnim, Clemens Brentano og Joseph Eichendorff.
Begynnelsen av engelsk romantikk tidfestes vanligvis til 1798, da William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge utgav Lyrical Ballads. Samlingens berømte forord definerer poesiens formål og stil. Andre sentrale engelske romantikere er lyrikerne William Blake, Lord Byron, Percy Bysshe Shelley og John Keats. Skotten Walter Scotts historiske romaner har romantiske innslag, som også preger romanene til franskmannen Victor Hugo. I Frankrike forsinket de politiske hendelsene romantikkens gjennombrudd; først senromantikken gjorde seg gjeldende fra 1820-årene.
I Norden slo de romantiske strømningene først igjennom i Danmark, hvor de ble formidlet av Henrik Steffens til den unge Adam Oehlenschläger. I Norge er de mest kjente romantiske forfatterne Johan S. Welhaven og Henrik Wergeland. Her ble romantikken innledningen til den epoken i 1840- og 1850-årene som kalles nasjonalromantikken («det nasjonale gjennombrudd»).