romanse – musikk – Store norske leksikon

Romanse er i europeisk kunstmusikk en sang til lyrisk tekstinnhold, gjerne til klaverakkompagnement, særlig dyrket på 1800-tallet, eller et sangbart instrumentalstykke.

Betegnelsen ble først brukt om fortellende ballader i Spania. På 1700-tallet kom den i bruk om lyriske stykker med personlig og følsom kvalitet. Musikken var ikke spesielt komplisert, verken for vokalen eller instrumentet, og sjangeren ble ofte oppført i private sammenhenger. Den mest berømte romansen fra denne epoken var Plaisir d’amour. På 1800-tallet ble romansen påvirket av opera og instrumentalmusikken.

Eksempler

Edvard Grieg skrev 170 romanser, blant annet Jeg elsker Dig og Våren. Romansene regnes som en essensiell del av Griegs produksjon.

Også Franz Schubert skrev romanser for stemmen, blant annet Romanze (Ein Fräulein klagt’ im finstern Turm) (1814) og Romanze (In der Väter Hallen Ruhe) for stemme og piano (1816).

Eksempler på instrumentale romanser er Ludwig van Beethovens to romanser for fiolin og orkester (Nr. 1. i G-dur, Op. 40 og nr. 2. i F-dur Op. 50) og Johannes Brahms Romanse i F-dur for piano (Op. 118, no 5 (1893).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Klassisk musikk på 1800-tallet

Christina Kobb

Universitetslektor, Norges musikkhøgskole