folkegruppe som i 1998 ble anerkjent som nasjonal minoritet i Norge ved Regjeringens ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter.
Det finnes ingen sikre tall på hvor mange som regner seg som tilhørige til romanifolket i Norge i dag. Ett anslag har vært at det dreier seg om noen tusen personer. Fra romanifolkets egne organisasjoner er så høye tall som mellom 10 000 og 30 000 nevnt. I tillegg til reisende og tater benytter gruppen flere forskjellige egenbetegnelser som tavring, vandring, romano eller rommano. Fra storsamfunnets side ble nedsettende termer som bl.a. fant og splint ofte brukt.
Livsform og reisemønster. Tradisjonelle og nye næringsveier
Tradisjonelt har romanifolkets livsform vært preget av en omvandrende tilværelse i større eller mindre familiegrupper. Langs kysten reiste romanifolk i egne båter. Til lands ble det brukt hest og kjerre om sommeren og slede om vinteren. Noen tok seg også frem til fots med varer og utstyr i en håndkjerre eller båret på ryggen. Det var vanlig at romanifolket overnattet hos bofaste, på bondegårder eller husmannsplasser. Innkvarteringsmulighetene på skysstasjoner ble også benyttet. Her var det i noen tilfeller egne «fantestuer» eller «fantesenger». Mange skaffet seg etter hvert et fast husvære til vinterbruk.
Romanifolket levde ofte i ugift samliv. En årsak til det var at barna sjelden hadde fått mulighet til konfirmasjonsforberedelser. For å bli kirkelig viet var det en forutsetning å være konfirmert. Barna ble imidlertid døpt i den lutherske kirken. Begravelser fant som regel også sted i kirkelig regi. Studier av kirkebøker har avslørt at de såkalte taterbegravelsene i villmarken er en myte.
Blant de tradisjonelle næringsveiene for romanifolket stod arbeidet med hest sentralt. Mange arbeidet som hesteskjærere, det vil si at de kastrerte hester. Hestehandel var også en vanlig geskjeft. I tilknytning til det militære arbeidet mange som hovsmeder eller kursmeder (dyrlegevirksomhet). Håndverksarbeid ble drevet over et bredt felt. Det ble arbeidet med tre, horn, ben og metall. Vevskjebinding var et typisk romani-yrke. Innenfor metallarbeid finner vi smeder, gjørtlere (messingstøpere), blikkenslagere og knivmakere. Ulike typer ståltrådarbeid til kjøkkenutstyr som for eksempel visper var vanlig. Urmakeryrket var også representert. Kvinnene arbeidet med håndarbeid for salg og som kurvmakere. I tillegg var det vanlig at de praktiserte spådoms- og helbredelseskunster. Både kvinner og menn drev handelsvirksomhet med egenproduserte og innkjøpte varer. Romanifolket dekket i eldre tid et behov for handelsvarer og håndverksarbeid på landsbygda.
Romanikulturen har fulgt de teknologiske og markedsmessige endringene på 1900-tallet. Bruken av båt opphørte stort sett i 1950-årene. Da forbudet mot bruk av hest kom, gikk man ganske raskt over til å bruke bil. De fleste er blitt bofaste, en del reiser i sommerhalvåret. Nye typiske næringsveier er blant annet skrap- og antikvitetshandel, asfaltlegging og taktekking. Romanifolk finnes i dag i alle typer yrker, men et typisk trekk er fortsatt at mange foretrekker å arbeide som selvstendig næringsdrivende.
Språk
Norsk romani er et språk som er beslektet med romanés i vokabular men har norske bøyningsformer og setningsbygning. Norsk er i dag hovedspråket for romanifolket. Men norsk romani er fortsatt et levende språk blant mange i gruppen.
Musikk, teater og litteratur
Romanifolket har en rik musikk- og sangtradisjon. En spillemann som gikk under navnet Fant-Karl, regnes som en sentral formidler av valsemusikken som ble populær fra slutten av 1700-tallet. Trolig var hans egentlige navn Karl Johansen Rosenberg (ca 1775–ca 1855). Andre kjente spillemenn med romanibakgrunn er bl.a. Petter Rasmussen Strømsing (ca 1759–1836), Fredrik Johannessen Flintian (ca 1803–1880) og Nils Bakke (1887–1969).
Visetradisjonen er i de senere årene blitt løftet frem i lyset av artister som Lasse Johansen, Laila Yrvum og Elias Akselsen.
Skuespilleren, forfatteren og regissøren Karl Sundby har hatt suksess med kabareten Fanden i Vold og forestillingen Mannen fra skogene. Flere romaniforfattere har utgitt bøker av selvbiografisk karakter.
Opprinnelse
Det norske romanifolkets opprinnelse er omstridt både blant forskere og innenfor gruppen selv. I hovedsak dreier det seg om to forklaringsmodeller, en innvandringshistorisk og en sosialhistorisk.
Den innvandringshistoriske forklaringsmodellen knytter romanifolket til den første innvandringen til Norden av mennesker som tilhørte folkegruppen rom. Denne innvandringen er kildebelagt fra 1500-tallet. I de nordiske landene ble disse innvandrerne betegnet som tatere eller tartarer. Det er enighet om at bofaste nordmenn har giftet seg inn i gruppen, og at den også har fått tilvekst fra grupper av norske omstreifere og utenlandske vandringsfolk (rom og andre), bl.a. soldater.
Den sosialhistoriske forklaringsmodellen hevder at romanifolket har en rent innenlandsk eller nordisk opprinnelse. De er etterkommere etter grupper av mennesker som på ulike måter ble utstøtt av bondesamfunnet og tok opp en livsform basert på vandring. Det dreier seg bl.a. om personer som praktiserte yrker som ble karakterisert som uærlige, for eksempel ulike typer renovasjonsarbeid, flåing av døde dyr o.l. I denne forklaringsmodellen regner en med at det må ha vært en viss kontakt med grupper av rom, bl.a. på grunn av det sterke innslaget av ord fra romanés i norsk og svensk romani.
I Norge ble den innvandringshistoriske forklaringsmodellen først lagt fram av samfunnsforskeren Eilert Sundt. I boken Beretning om fante- eller landsstrygerfolket i Norge (1850) hevdet Sundt at fantefolket bestod av to grupper, storvandringer som hadde samme opprinnelse som sigøynerne og småvandringer eller skøyere som stort sett hadde norsk opprinnelse med noe innblanding fra utenlandske omstreifere. Sundts inndeling ble bl.a. bygd på gruppenes språk. Storvandringenes språk romani lå svært nær sigøynernes språk, mente Sundt. Småvandringenes språk rodi hadde sterke fellestrekk med det danske rotvelsk eller det tyske rotwelsch, som det blir antatt er et konstruert hemmelig språk.
Historie
I Danmark-Norge ble det innført en rekke strenge forordninger og lover rettet mot den gruppen lovgiverne kalte tatere. I 1536 krevde kong Kristian 3 at alle tatere skulle forvises og forlate landet innen tre måneder. Denne befalingen ble gjentatt av Fredrik 2 i 1561. Den første forordningen som eksplisitt gjaldt Norge kom i 1584. Igjen var påbudet landsforvisning. Dødsdom for tatere ble innført i 1589. Det var lederne av taterfølgene som skulle henrettes ved pågripelse. Resten av følget skulle utvises, men kom de tilbake, gjaldt dødsdom også for dem. Den samme bestemmelsen ble innført i Christian 5s norske lov i 1687. Her omtales «Tatere, som omløbe og besvige Folk med deris Bedrægeri, Løgn, Tyveri og Trolddom». Denne paragrafen ble først opphevet ved endringer i straffeloven i 1842.
I 1643 ble det lovfestet at det skulle holdes årlige «inkvisisjoner» rettet mot løsgjengere og tiggere. Samtidig ble krav om reisepass for reiser innenlands innskjerpet. Utover 1700-tallet ble det gjennomført en rekke større fantejakter. I hver bygd ble det ansatt en bygdevekter (stodderfogd) som skulle sørge for å holde omstreifende folk borte. Fra midten av 1700-tallet ble tukthusvesenet utbygd. Tukthusene var tvangsarbeidsanstalter. Et svært høyt antall av tukthusfangene ble betegnet som løsgjengere eller tiggere, men verken i Tukthusforordningen eller i de enkelte vedtakene om innsettelse ble det å være tater i seg selv angitt som grunn til tukthusplassering. Det er likevel rimelig å anta at svært mange av dem som ble rammet av fantejakter og tukthusplassering, tilhørte den gruppen som i dag betegnes som romanifolket. Ugift samliv kunne føre til tukthusdom. Denne livsformen var vanlig blant romanifolk. Ungdom fra denne gruppen ble som regel ikke konfirmert, og uten konfirmasjon kunne man heller ikke gifte seg.
I 1754 kom imidlertid en forordning som til en viss grad legaliserte en omvandrende livsform. Forordningen gjaldt «kjedelflikkere, heglemagere, grydesmede, hesteskjærere og andre deslige, som kunne ansees at stryge landet igjennem». Bestemmelsen åpnet for omreisende virksomhet såfremt de aktuelle yrkesutøverne hadde tillatelse og reisepass fra amtmannen. Betingelsene var at yrkesutøveren måtte ha fast hjemstavn i amtet, og at reisene skulle innskrenkes til innenfor amtets grenser. Yrkene som ble nevnt i forordningen, var nettopp slike yrker som var vanlige blant romanifolk, og kildene viser at mange i denne gruppen fikk utstedt reisepass.
Fantefortegnelsene
Ved folketellingen i 1845 ble det for første gang tatt opp en fortegnelse over personer myndighetene betegnet som «fanter». Her ble det registrert et antall på 1145 personer, 700 av dem ble oppgitt med navn. En ny særskilt «fantetelling» ble gjennomført ved folketellingen i 1855. Ved denne tellingen ble det registrert 750 personer. Eilert Sundt utarbeidet i 1862 en egen telling over «fantene» på Sør- og Sør-Vestlandet. I Fjerde aars-beretning om fantefolket (1865) oppgir Sundt et tall på 1480 personer. Her bygget han på innsendte opplysninger fra politi, lensmenn og prester.
En gjennomgang av materialet fra 1845 har vist at hovedtyngden av «fantene», ca. 40 prosent, holdt til i området fra Skiensfjorden og vestover til Stavanger. Også i østlandsområdet og i Trøndelag registrerte myndighetene mange «fanter», ofte med markerte konsentrasjoner i enkelte områder. Færrest «fanter» var det, ifølge tellingen, på Vestlandet og i Nord-Norge. Ved hjelp av opplysninger om fødested og slektsnavnsmaterialet er det blitt anslått at ca. 10 prosent av personene i 1845-tellingen var født utenfor Norge, de fleste i Sverige, men også noen i Finland og de danske grevskapene (Slesvig-Holstein). Andre undersøkelser har vist at vandringer mellom Sverige og Norge var et fast mønster, og at det norske romanifolket hadde slektsforbindelser med finske «sigøynere» som selv kalte seg kaale ('de svarte').
Tellingene ble gjennomført for å styrke myndighetenes kontroll med romanifolket. I dag er de en viktig kilde både for forskere og for romanifolk som vil kartlegge sine slektsrøtter.
Bosettings- og assimileringspolitikk
Eilert Sundt var den første som reiste kravet om et bosettings- og assimileringsprogram for romanifolket. Sundt så i utgangspunktet romanifolket som et eget folk og var opptatt av deres språk og historie, men den omvandrende livsformen kunne han ikke akseptere. Fast bosetting, lovlig næringsvei og religiøs oppdragelse var de sentrale målsetningene Sundt hadde for romanifolket. Han engasjerte seg sterkt for statlig finansierte tiltak på disse områdene.
I 1854 vedtok Stortinget loven om «tatere og fantefolket». Det viktigste i denne loven var opprettelsen av det såkalte «fantefondet». Midlene ble bl.a. brukt til bosettingstiltak, konfirmasjonsopplæring for voksne og fosterhjemsplassering for barn. I tidsrommet 1854–69 bevilget Stortinget betydelige summer til fondet.
I 1897 ble Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet stiftet med presten Jacob Walnum som ledende initiativtaker. Foreningen skiftet i 1922 navn til Den norske omstreifermisjon og i 1935 til Misjon blant hjemløse. Misjonen opprettet en rekke barnehjem hvor barn fra romanifamilier ble tvangsplassert. Fosterhjemsplassering ble også brukt. En regner med at nær tusen barn ble bortsatt i tidsrommet 1900–47.
I 1908 ble arbeidskolonien Svanviken i Eide på Nordmøre etablert. Her skulle romanifamilier kureres for «vandringslyst» og vennes til hardt arbeid. Både på barnehjemmene og på Svanviken var bruk av romanispråk strengt forbudt. Misjonen var delvis finansiert av den norske stat og ble blant annet overlatt ansvaret for administrasjon av vergerådenes bortsetting av barn. Først i 1989 stanset Sosialdepartementet bevilgningene til misjonen etter at det var reist hard kritikk mot virksomheten.
Steriliseringspolitikken
Raseteorier og arvelære vant for alvor innpass i Norge i 1920-årene. Overlegen Johan Scharffenberg så omstreiferslektene som arvelig belastet, bl.a. med den begrunnelsen at en del av dem stammet fra indiske sigøynere som tilhørte «en lavere rase» som «ikke kunne omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk». Hans løsningsforslag var sterilisering. Misjonen tok etter hvert opp samme tankegang begrunnet med hensynet til barna, som ville få en oppvekst under dårlige kår.
Steriliseringsloven av 1934 åpnet for både frivillig sterilisering og tvangssterilisering. Loven er blitt fremstilt som en lov for etnisk rensing. Verken i loven eller i enkeltvedtakene er tilhørighet til romanifolket eksplisitt brukt som steriliseringsgrunn. En grundig gjennomgang av steriliseringspraksisen har vist at alle grupper sosialt vanskeligstilte ble rammet, men at romanifolket var overrepresentert blant de steriliserte. Det er anslått at over 300 romanikvinner ble sterilisert fra 1930-årene til 1970-årene. En del gikk med på sterilisering under trusler om å bli fratatt barna. Blant innsatte kvinner på Svanviken arbeidskoloni ble 37 prosent sterilisert i tidsrommet 1949–70.
Romanifolket under okkupasjonen
Nazistene definerte romanifolket som en mindreverdig rase. Omfattende planer for tvangstiltak mot gruppen ble diskutert av Quisling-styret, men gjennomførte tvangstiltak begrenset seg til utskriving til arbeidstjeneste. I Lov nr. 1 til vern om folkeætten (1942–43) ble adgangen til sterilisering uten eget samtykke utvidet. Innføring av en tvangssteriliseringslov direkte rettet mot romanifolket ble diskutert. Romanifolkets situasjon under okkupasjonsårene er for øvrig lite kartlagt.
Etterkrigstiden
I etterkrigsårene fortsatte assimilasjonspolitikken i forhold til romanifolket. Næringsvirksomheten ble begrenset ved dyrevernloven av 1951, som forbød omvandrende mennesker å holde hest. Den strenge løsgjengerloven fra 1900 stod ved kraft og ble ikke opphevet før i 1970. Misjonens virksomhet ble drevet med Sosialdepartementets aksept og støtte. Først fra 1980-årene begynte synet på romanifolket å endre seg. Det ble reist en offentlig debatt om overgrepene som hadde skjedd, og interessen for romanifolkets kultur og livsform var økende.
Oppreisning og erstatning
I 1996 ble romanifolkets situasjon tatt opp i Stortinget av RV-representanten Erling Folkvord. Han reiste bl.a. krav om erstatningsordninger for dem som var rammet av myndighetenes politikk. Som en form for kollektiv oppreisning ble det i 2004 opprettet et statlig fond for romanifolket med en grunnkapital på 75 millioner kr. Avkastningen fra fondet skal brukes til å fremme og bevare romanifolkets kultur og disponeres av en stiftelse styrt av romanifolkets egne organisasjoner, Romanifolkets/taternes kulturfond (www.rtfondet.no). En individuell erstatningsordning ble vedtatt av Stortinget i 2005. I 1998 gav kommunalminister Ragnhild Q. Haarstad romanifolket en uforbeholden unnskyldning for den behandlingen folket hadde vært utsatt for av norske myndigheter. Denne unnskyldningen ble gjentatt og forsterket i Stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter 2000–01.
Kirkemøtet tok opp overgrepene mot romanifolket i 1998. Romanifolkets organisasjoner oppfattet kirkemøtets uttalelse som for svak og ansvarsfraskrivende. I 2000 vedtok kirkemøtet en ny og klarere unnskyldning for kirkens rolle i overgrepene.
Forskning og dokumentasjon
Førsteamanuensis Ragnhild Schlüter har vært en sentral bidragsyter i nyere norsk forskning om romanifolket. Fra 1986 arbeidet hun med et forskningsprosjekt om romanifolkets historie og kultur, som resulterte i boken De reisende. En norsk minoritets historie og kultur (1993) og en fotoutstilling. I 1990-årene ble det i regi av Norges forskningsråd gjennomført flere større forskningsprosjekter om romanifolket med spesiell vekt på overgrepene knyttet til sterilisering og omsorgsovertakelse av barn. Over statsbudsjettet er det bevilget midler til Glomdalsmuseet i Elverum, som har opprettet en avdeling for dokumentasjon og formidling av taterkultur, Latjo drom (romani for 'god vei'; se museumsnett.no/glomdalsmuseet/html/romani/latjo-drom/).
Organisasjoner
I løpet av 1990-årene begynte romanifolket å organisere seg i interesseorganisasjoner. Romanifolkets Landsforening ble stiftet i 1995. I 2005 endret organisasjonen navn til Taternes Landsforening (TL). Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR) ble stiftet i 2000. Det finnes også flere mindre organisasjoner.