romani (folkegruppe)

Det finnes ingen sikre tall for hvor mange som regner seg som en del av romanifolket i Norge i dag. I stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) ble antallet anslått til noen tusen. Fra romanifolkets egne organisasjoner er så høye tall som mellom ti og tretti tusen nevnt. Det nyeste anslaget som er lagt fram av Europarådets kommissær for menneskerettigheter, er mellom 4000 og 10 000.

Norsk er i dag hovedspråket for romanifolket. Men norsk romani eller rotipa er fortsatt et levende språk blant mange i gruppa.

Norsk romani er et språk som er beslektet med romanés i vokabular men har norske/skandinaviske bøyningsformer og setningsbygning. Språkforskere betegner ofte blandingsspråk av denne typen som pararomani språk. Det finnes en rekke slike språk. I tillegg til scandoromani som brukes som en samlebetegnelse for norsk og svensk romani, finner vi blant annet angloromani på de britiske øyer, calo og erromintxela (spansk og baskisk romani) og romano-serbisk.

Rodi er et blandingsspråk basert på norsk, men med et ordtilfang fra romani og tysk. Rodi ble studert av språkforskeren Ragnvald Iversen i 1940-åra. Han regnet rodi som et eget språk, klart atskilt fra norsk romani og med færre fellestrekk med romanés. Språket ble særlig brukt av reisende på Sør- og Vestlandet.

Språkforskning og tidlig migrasjonshistorie peker mot at romanifolket/taterne har et felles indisk opphav med rom. Men opprinnelsen har vært omstridt både blant forskere og innenfor gruppa selv. I hovedsak dreier det seg om to forklaringsmodeller, en innvandringshistorisk og en sosialhistorisk.

Den innvandringshistoriske forklaringsmodellen knytter romanifolket til folkegruppa rom. Innvandring til Norden er kildebelagt fra 1500-tallet. I de nordiske landene ble disse innvandrerne betegnet som tatere eller tartarer. Den samme betegnelsen ble også brukt i Nord-Tyskland, lenger sør i det tysktalende området ble de innvandrende gruppene som regel kalt sigøynere.

Den sosialhistoriske forklaringsmodellen hevder at romanifolket har en rent innenlandsk eller nordisk opprinnelse. Her blir gruppa forklart som etterkommere etter grupper av mennesker som på ulike måter ble utstøtt av bondesamfunnet og tok opp en livsform basert på vandring. Det dreier seg blant annet om personer som praktiserte yrker som ble karakterisert som uærlige, for eksempel ulike typer renovasjonsarbeid, flåing av døde dyr og lignende. I denne forklaringsmodellen regner en med at det må ha vært en viss kontakt med grupper av rom blant annet på grunn av det sterke innslaget av ord fra romanés i norsk og svensk romani.

I Norge ble den innvandringshistoriske forklaringsmodellen først lagt fram av samfunnsforskeren Eilert Sundt. I boka Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850) hevdet Sundt at fantefolket bestod av to grupper, storvandringer som hadde samme opprinnelse som sigøynerne og småvandringer eller skøyere som stort sett hadde norsk opprinnelse med noe innblanding fra utenlandske omstreifere. Sundts inndeling ble blant annet bygget på gruppenes språk. Storvandringenes språk romani lå svært nær sigøynernes språk, mente Sundt. Småvandringenes språk rodi hadde sterke fellestrekk med det danske rotvelsk eller det tyske rotwelsch, som mange lingvister mener er et konstruert hemmelig språk.

Den viktigste norske talsmannen for den sosialhistoriske forklaringsmodellen var fengselslæreren og presten Kaspar Flekstad (1888–1972). I boka Omstreifere og sigøynere : Studier over fantefolkets opprinnelse (1949) hevdet han at romanifolket har en rent innenlandsk eller nordisk opprinnelse. Flekstad mente at han kunne dokumentere romanifolkets norske opprinnelse ved hjelp av slektsgranskning, men arbeidet hans har store metodiske svakheter og slektstavlene han satte opp går ikke lenger tilbake enn til seint 1700-tall. Den polsk-svenske sosiologen Adam Heymowski (1926–1995) som også arbeidet med slektstavler, kom til samme konklusjon som Flekstad.

Både Flekstad og Heymowskis syn fikk betydelig gjennomslag, i Sverige var Heymowskis konklusjoner nærmest enerådende i mange år. I Norge var synet noe mer delt trolig på grunn av Eilert Sundts sterke stilling innen norsk samfunnsvitenskap.

I de seinere åra har den innvandringshistoriske forklaringsmodellen vunnet fram på bakgrunn av nye kildestudier og lingvistisk forskning. I en doktoravhandling fra 2009 har historikeren Anne Minken gjennomgått argumentene og sett nærmere på Flekstads og Heymowskis kilder og argumentasjon. Hun har konkludert med at gruppa romanifolk (reisende, tatere) har røtter tilbake til den første innvandringen av rom til Norden på 1500-tallet. Men gruppa har gjennomgått store språklige og kulturelle endringer. Det er mange eksempler på giftermål mellom romanifolket og majoritetsbefolkningen, både fastboende og lokale omvandrende grupper. Romanifolk har tilpasset seg livet i de nordiske landene språklig og kulturelt gjennom å ha levd her i 500 år. Selv om vi kan konkludere med en felles opprinnelse for romanifolk og rom, er gruppene i dag til dels svært forskjellige.

De første kjente kildene som forteller om «tatere/sigøynere» i Norden er fra Danmark i 1505 og Sverige i 1512. Et engelsk brev fra 1540 forteller om et følge som ble utvist fra England og sendt med skip til Norge. Vi har imidlertid ingen kilder som kan fortelle om dette følget nådde Norge. Trolig har innvandringsveien til Norge i hovedsak vært over grensen fra Sverige.

I Danmark-Norge ble det innført en rekke strenge forordninger og lover rettet mot tatere. I 1536 krevde kong Christian 3 at alle tatere skulle forvises og forlate landet innen tre måneder. Denne befalingen ble gjentatt av Fredrik 2 i 1561.

Den første forordningen som eksplisitt gjaldt Norge kom i 1584. Igjen var påbudet landsforvisning. Dødsdom for tatere ble innført i 1589. Det var lederne av taterfølgene som skulle henrettes ved pågripelse. Resten av følget skulle utvises, men kom de tilbake, gjaldt dødsdom også for dem. Den samme bestemmelsen ble innført i Christian 5s norske lov i 1687. Her omtales «Tatere, som omløbe og besvige Folk med deris Bedrægeri, Løgn, Tyveri og Troldom». Denne paragrafen ble først opphevet med den nye straffeloven i 1842. Det ser imidlertid ikke ut som om bestemmelsene om dødsstraff for ledere av taterfølger ble praktisert. Utvisning eller straffarbeid ble dommen i de fleste tilfellene. I de tilfellene som vi kjenner til at tatere ble dømt til dødsstraff, var dommen basert på andre lovbestemmelser; for eksempel for drap eller datidas strenge lover mot tyveri.

I 1643 ble det lovfestet at det skulle være årlige «inkvisisjoner» rettet mot alle som var eller kunne mistenkes for å være løsgjengere eller tiggere. Innenlandsk passtvang ble innført på samme tid. Ingen av disse bestemmelsene gjaldt utelukkende for tatere. Kravet om reisepass gjaldt alle som var på reise fra ett prestegjeld til et annet. Inkvisisjonene, de såkalte fantejaktene, rammet alle omvandrende grupper og fattigfolk uten fast bolig. I hver bygd ble det ansatt en bygdevekter (stodderfogd) som skulle sørge for å holde uønskede folk borte.

I 1741 ble tukthussystemet innført. Tukthusene var tvangsarbeidsanstalter. Et svært høyt antall av tukthusfangene ble betegnet som løsgjengere eller tiggere, men verken i tukthusforordningen eller i de enkelte vedtakene om innsettelse ble det å være tater i seg selv angitt som grunn til tukthusplassering. Målgruppa for tukthusene og lovgivningen mot løsgjengeri var et bredt lag av de fattigste i befolkningen, arbeidere, husmenn og tjenestefolk.

I 1754 ble det innført en landsomfattende tjenesteforordning. Her ble det slått fast at personer som ikke hadde fast arbeid skulle ansees som løsgjengere og straffes med tukthus, straffarbeid på festningene eller gapestokk. Men forordningens paragraf 19 legaliserte også til en viss grad en omvandrende livsform. Punktet som gjaldt «kjedelflikkere, heglemagere, grydesmede, hesteskjærere og andre deslige, som kunne ansees at stryge landet igjennem» må antas å være rettet mot romanifolk/tatere i all hovedsak. Bestemmelsen åpnet for omreisende virksomhet såfremt de aktuelle yrkesutøverne hadde tillatelse og reisepass fra amtmannen. Betingelsene var at yrkesutøveren måtte ha fast hjemstavn i amtet, og at reisene skulle innskrenkes til innenfor amtets grenser. Yrkene som ble nevnt i forordningen var nettopp slike yrker som var vanlige blant romanifolk, og kildene viser at mange i denne gruppa fikk utstedt reisepass.

Fra begynnelsen av 1990-tallet reiste representanter for taterne/romanifolket krav om granskning av myndighetenes politikk og Misjonens virksomhet. Etter hvert fikk kravet om en uavhengig granskning bred støtte.

I 1996 ble romanifolkets situasjon på nytt tatt opp i Stortinget, denne gangen av RV-representanten Erling Folkvord. Han reiste blant annet krav om erstatningsordninger for dem som var rammet av myndighetenes politikk. I 2004 ble det opprettet en særlig erstatningsordning for tatere/romanifolk under den statlige rettferdsvederlagsordningen. Under denne særordningen gis det erstatninger for mobbing på grunn av opphav, tvangssterilisering og opphold på Svanviken arbeidskoloni.

Det er også en egen statlig vederlagsordning for personer som fram til 1980 har vært plassert i barnehjem, fosterhjem, verneskoler og spesialskoler for barn med atferdsvansker. I tillegg har mange kommuner opprettet erstatningsordninger for personer som har opplevd overgrep eller omsorgssvikt mens de var under barnevernets omsorg.

I tillegg til individuelle erstatningsordninger er det også iverksatt kollektive tiltak med sikte på oppreisning og videreføring av kultur. Det dreier seg blant annet om et senter for dokumentasjon av romanifolkets/taternes kultur og historie – utstillingen Latjo Drom på Glomdalsmuseet og Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond.

I 2009 la Den norske Helsingforskomiteen fram en rapport om behandlingen av romanifolket i Norge. Rapporten pekte på at det hadde foregått grunnleggende menneskerettighetsbrudd. Det ble foreslått å nedsette en «sannhetskommisjon» for videre granskning. Etter initiativ fra representanter for tater/romani-folket og Helsingforskomiteen nedsatte regjeringen i 2011 et offentlig utvalg som skulle undersøke politikken overfor romanifolket fra 1850 og framover, beskrive dagens situasjon og foreslå virkemidler for å utvikle gode relasjoner mellom minoritet og storsamfunn.

Utvalget som ble ledet av Knut Vollebæk la fram sin rapport i juni 2015. Rapporten konkluderer med at assimileringspolitikken var feilslått og nedbrytende og kom til uttrykk gjennom lover og forordninger «som til dels hadde et diskriminerende formål og en klart diskriminerende virkning». Det blir påpekt at Europarådets anbefalinger ikke har blitt fulgt opp på en tilstrekkelig måte. Det gjelder blant annet arbeidet mot diskriminering, behovet for tilrettelagt informasjon og veiledning og tiltak for å videreføre kultur og språk. Rapporten peker også på at sider ved de nåværende erstatnings- og oppreisningsordningene bør vurderes.

Førsteamanuensis Ragnhild Schlüter har vært en pioner i nyere norsk forskning om romanifolket. Fra 1986 arbeidet hun med et forskningsprosjekt om romanifolkets historie og kultur. Schlüters prosjekt resulterte i boka De reisende : en norsk minoritets historie og kultur (1993) og en fotoutstilling.

I 1995 bevilget Sosial- og helsedepartementet midler til et større forskningsprosjekt. Dette prosjektet ble gjennomført i regi av Norges forskningsråd i perioden 1996–2000. I forskningsprosjektet ble det lagt spesiell vekt på overgrepene knyttet til sterilisering og omsorgsovertakelse av barn. Prosjektet ble ledet av professor i sosiologi, Bjørn Hvinden, sentrale bidragsytere i prosjektet var blant andre historikeren Per Haave og sosiologen Karen-Sofie Pettersen.

Over statsbudsjettet er det bevilget midler til Glomdalsmuseet i Elverum, som har opprettet en avdeling for dokumentasjon og formidling av taterkultur.

Taterne/romanifolkets eldre historie er behandlet i Anne Minkens doktoravhandling, Tatere i Norden før 1850. Sosio-økonomiske og etniske fortolkningsmodeller.

Som et ledd i tater-/romaniutvalgets arbeid ble det gjennomført en rekke nye studier, blant annet en levekårsundersøkelse, og nye studier om arbeidskolonien Svanviken, om romanifolket og psykiatrien og om folkets egen organisering og motstand. Disse studiene er samlet i et vedlegg til NOU 2015:7 Assimilering og motstand.

Motstanden mot assimileringspolitikken har dannet grunnlag for romanifolkets/taternes organisering allerede fra 1930-tallet. Godin Hagvald Nikolaysen var en pioner i arbeidet for romanifolkets rettigheter. Han var en sentral drivkraft bak organisasjonene Landeveiens-Hjemløses-Union (1929) og De Forsømtes Misjon (1933). Godin Nikolaysen hadde personlige erfaringer med tvangsassimileringen og hadde etter å ha vært på Svanviken blitt fratatt fem barn. Han kritiserte Misjonen og reiste krav om like rettigheter som norsk borger og rettigheter for romanifolket som folk.

En stor kristen vekkelse på 1970- og 1980-tallet, hvor blant andre Ludvig Karlsen var sentral, ble en viktig plattform for etnopolitisk organisering og dannet utgangspunktet for foreninger som Romanifolkets komité, Romanifolkets kristne fellesskap og Romanifolkets kristne teltvirksomhet (1993). I dette miljøet ble det arrangert romanistevner med internasjonale gjester og produsert ordbok i romanispråket.

Interesseorganisasjonen Romanifolkets interesse og rettssikkerhetskomité ble stiftet i 1994. Deretter kom Romanifolkets Landsforening i 1995. I 2005 endret denne organisasjonen navn til Taternes Landsforening (TL). Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR) ble stiftet i 2000. Det finnes også flere andre organisasjoner, blant annet Foreningen Romanifolkets kystkultur stiftet i 2006 og Romanifolkets Riksforbund stiftet i 2007.

Romanifolket har en rik musikk- og sangtradisjon. Kjente spillemenn med romanibakgrunn er blant andre Karl «Fant-Karl» Johansen Rosenberg (cirka 1775–cirka 1855) og Nils Bakke (1887–1969). Visetradisjonen har i de seinere åra blitt løftet fram i lyset av artister som Lasse Johansen, Laila Yrvum og Elias Akselsen. Skuespilleren, forfatteren og regissøren Karl Sundby har hatt suksess med kabareten Fanden i Vold og forestillingen Mannen fra skogene.

Martin Mathiassen Skou var den første av tater/romani-slekt som skrev bok om sitt eget folk. Paa Fantestien kom ut i 1893. Flere personer med romani-/taterbakgrunn har utgitt bøker av selvbiografisk karakter, blant andre Åge Aleksandersen.

• nasjonale minoriteter
• romanispråk
• Svanviken arbeidskoloni
• tater

• Latjo drom
• Reisendekartet
• Tatere/romanifolk – en gruppe med lange røtter i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no
• «Omsterifer»-politikk på 1900-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Sterilisering av omstreifere, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Svanviken arbeidskoloni, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Bortsetting av «omstreiferbarn», artikkel hos Norgeshistorie.no
• En endelig løsning på «taterplagen», artikkel hos Norgeshistorie.no

• NOU 2015:7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag.
• Vedlegg til NOU 2015:7 Assimilering og motstand.
• Bergkvist, Johanne og Kai-Samuel Vigardt, «Anlæg for opposition» og «Vi har reist oss etter mange års undertrykkelse og fornedrelse» i Assimilering og motstand. Vedlegg til NOU 2015:7
• Bergkvist, Johanne og Kai-Samuel Vigardt (2014). Duri drom. Romanifolkets historie, Oslo byarkiv.
• Hvinden, Bjørn, red.: «Romanifolket og det norske samfunnet: følgene av hundre års politikk for en nasjonal minoritet», 2000, isbn 82-7674-663-2
• Haave, Per: «Sterilisering av tatere 1934–1977: en historisk undersøkelse av lov og praksis», 2000, isbn 82-12-01446-0
• Halvorsen, Rune: «Taternes arbeid for oppreisning og anerkjennelse i Norge», 2004, isbn 82-519-2063-9
• Minken, Anne: Tatere i Norden før 1850 : Sosio-økonomiske og etniske fortolkningsmodeller.
• Bastrup, Olav Rune Ekeland & Aage Georg Sivertsen: «En landevei mot undergangen: utryddelsen av taterkulturen i Norge», 1996, isbn 82-00-22773-1
• Larsen, Britt Karin: «En gang var vi som vinden: samtaler med en norsk minoritet», 1991, isbn 82-05-20235-4
• Lillehammer, Arnvid: «Grisilla og folket hennar» Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, Bind XL, hefte 1, 2005.
• Lillehammer, Arnvid: «Kari med kjeften, Per hesteskjerar og slektstilhøva deira» Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, Bind XLI, hefte 1, 2007.
• Schlüter, Ragnhild: «De reisende: en norsk minoritets historie og kultur», 1993, isbn 82-417-0259-0
• Skou, Martin J. Mathiassen: «Paa Fantestien: Oplevelser og Erindringer fra Omstreiferlivet tilligemed Skildringer af Taterfolkets Religion, Liv, Sæder og Skikke», ny udg., 1917
• Sundt, Eilert: «Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge», 1852