Rokk
En vanlig hjulrokk med benevnelser på de ulike delene. Etter Hoffmann, 1972
Rokk
Av .

En rokk er et tekstilredskap som brukes til å spinne garn av ulike typer fibre som lin eller ull.

Faktaboks

Etymologi
av norrønt rokkr

Form og funksjon

Julekort
Spinning på oppstadrokk vises på dette nasjonalromantiske julekortet fra omtrent 1894. På rokkehodet er det festet lin.
Av /Nasjonalbiblioteket.

Den tradisjonelle hjulrokken har et bryst som hviler på tre ben. I brystet er det festet to oppstandere som holder hjulet på plass. En trøe, som er forbundet med en veiv og en veivaksel, driver hjulet rundt. I den andre enden av brystet finner vi en jerntein som er opphengt i en jomfru på hver side. På teinen er en stor og en liten trinse som drives av rokkesnora som er lagt to ganger om det store hjulet. Den store trinsa går til vingen, den lille til snella. Når trinsene går rundt, dreies snella og vingespindelen med ulik hastighet. Rokkesnora kan strammes med en treskrue i enden av brystet.

Når man spinner, går tråden inn gjennom rokkepipa og blir ledet via en krok på vingespindelen direkte inn på snella. På denne måten ble tråden spunnet og vundet opp i én og samme arbeidsoperasjon. Det var en klar fremgang i forhold til spinning på håndtein.

I eldre tid ble det også brukt en såkalt «oppstadrokk». I prinsippet virket den som en vanlig rokk, men teinen var plassert over det relativt lille hjulet. Omkring midten av 1800-tallet ansatte Norges Vel en «vandrelærerinne» som skulle lære bort kunsten å spinne på dobbeltrokk. Det var en oppstadrokk med to teiner, som først og fremst var beregnet på å spinne lin. Dobbeltrokken ble imidlertid ingen suksess i Norge.

Historikk

Rokk
En hjulrokk med årstallet 1834. Den har spoletein i stedet for vingespindel.
Rokk
Skottrokk i Glomdalsmuseet med innskrift «N. 1 Enigheten»
Rokk
Av .
Lisens: CC BY 2.0

De eldste hjulrokkene med vingespindel kom trolig til Norge i første halvpart av 1600-tallet. Karakteristisk for disse rokkene var at hjulet hadde bred felg og tettstilte eiker. De hadde ikke trøe, men ble drevet med en sveiv. Kanskje har de første rokkene kommet til Norge gjennom nederlandske trelasthandlere, da fremstillinger på bilder viser store likhetstrekk. Mye tyder på at hjulrokkene ble utstyrt med trøe på 1600-tallet. Dermed kunne begge hender brukes ved spinningen.

Skottrokken er den eldste og teknisk sett enkleste hjulrokken. Den var i bruk på kontinentet på 1200-tallet og er avbildet i engelske manuskripter fra 1300-tallet. Skottrokken består av en lang benk med et stort hjul i den ene enden og et spinneapparat i den andre. Dette har en tein som er opplagret mellom to oppstandere. På teinen er det en trinse med et spor for snora som forbinder den med drivhjulet. Når man skulle spinne, måtte man sveive hjulet med en hånd og trekke ut ulltullen så langt det gikk med den andre. Deretter måtte man stoppe opp og vinde den ferdige tråden opp på teinen ved å dra hjulet i motsatt retning.

I 1740-årene ble skottrokken innført av myndighetene i forbindelse med opprettelsen av Tukthuset i Christiania. Selv om skottrokken vant et visst innpass blant de kondisjonerte, fikk den ikke noen stor utbredelse i Norge. Man foretrakk den mer effektive hjulrokken med vingespindel.

Hjulrokken var i vanlig bruk her til lands langt utover 1900-tallet, men nå for tiden brukes den stort sett til husflid.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dybdahl, Audun (1988). Fra ull og lin til klær. Arbeidsmåter og redskaper på Innherred. Utgitt av Steinkjer Museum.
  • Hoffmann, Marta (1972). Tekstilarbeid. Utg. av Etnologisk institutt, UiO.
  • Hoffmann, Marta (1991). Fra Fiber til tøy. Tekstilredskaper og bruken av dem i norsk tradisjon. Oslo.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg