ritual

Begrepene rite og ritual brukes ofte om hverandre i hverdagstalen. Begge kommer fra det latinske ordet ritus, som betyr «skikk». I akademiske disipliner som antropologi og religionsvitenskap er det imidlertid vanlig å skille mellom de to begrepene. Rite er en seremoniell, strukturert og etablert handling som kan inneholde flere ritualer. Et ritual er de konkrete, symbolske handlingene som utføres i løpet av en rite. Riter kan dermed ses på som større seremonier, mens ritualer er mindre symbolske handlinger.

I motsetning til enkle ritualer, som håndtrykket, kan riter være kompliserte og involvere mange elementer og mange mennesker. Et eksempel på dette er hinduistiske årstidsriter som Holi og Divali. Både riter og ritualer kan være formaliserte og utføres etter fastsatte forskrifter, samtidig som de er dynamiske kulturelle handlinger som endres over tid.

Religiøse ritualer skiller seg fra annen rituell adferd ved at de bygger på en virkelighetsforståelse som inkluderer guder, gudinner eller andre overmenneskelige vesener slik som forfedre, ånder og engler. Alle kjente religioner har utviklet ritualer for å dyrke fellesskapet og styrke den enkeltes tro.

Religiøse ritualer brukes til å uttrykke lojalitet til himmelske og jordiske makter, til å søke hjelp og støtte fra dem, men også å til å be om tilgivelse for menneskets synder eller handlinger. Det katolske skriftemålet er et eksempel på et slikt personlig ritual, mens den jødiske forsoningsdagen, jom kippur, er et eksempel på et felles tilgivelsesritual.

Religiøse ritualer brukes også til å markere endringer i menneskers biologiske liv, slik som overgang fra barn til voksen, ekteskapsinngåelse og barnefødsler og ikke minst døden. Ritualisering av sorg er antakelig blant menneskehetens eldste ritualer. Begravelsesritualene er også blant de religiøse tradisjonene som oftest blir gjennomført på tradisjonelt vis, også av mennesker som ikke deltar i mange andre religiøse ritualer.

Andre religiøse ritualer markerer årets gang i årlige fester som den kristne julen, divali-festen i hinduismen eller den jødiske nyttårsfeiringen rosh ha-shana. Noen av ritualene kan ha bakgrunn i en kosmologi der ritualene ble forstått å ha makt over, eller til og med styre naturens orden. I mange kulturer kan en slik forståelse ha gitt prester stor makt og derfor også ha hatt økonomisk betydning.

Ritualer kan være gjentagelser eller synliggjøringer av religiøse fortellinger, eller myter, om de gudene eller gudinnene som feires i fester tilegnet dem, slik som kristen julefeiring og påske, hinduismens feiring av gudinnen Durgas seier over det onde, eller buddhisters feiring av Buddhas fødsel eller hans oppvåkning. Jødedommens årlige pesach-feiring, der man gjenopplever utvandringen fra Egypt, og islams id al-adha, der man minnes Abrahams (Ibrahims) villighet til å ofre sin sønn Ismael, er eksempler på ritualer som er basert på hellige tekster.

Ritualer for innvielse av nye hellige steder og bygg markerer at et rom er endret fra profant til hellig og er blitt et verdig bosted for guddommer. Slike ritualer er sentrale i flere religioner. I de fleste tilfellene må en slik bygning gjennomgå et nytt ritual før den igjen kan brukes til verdslige formål.

Sekulære ritualer foregår i sosiale sammenhenger som ikke inkluderer overmenneskelige vesener. Slike ritualer kan likevel søke støtte i religiøse maktsymboler, særlig når makt skal legitimeres. Nasjonalstaten har laget sine egne ritualer knyttet til feiring og fremvisning av for eksempel flagg, krigere og våpen, og med rituell sang og besvergelser, og egne helligdager knyttet til nasjonens helter og forfedre og avgjørende hendelser. Ritualer knyttet til nasjonalstaten har fått en stadig mer dominerende rolle. Vi har flere slike ritualer i Norge.

Flaggheising og avsynging av nasjonalsangen om morgenen 17. mai ved mange skoler i Norge er et eksempel på et ritual som uttrykker lojalitet og takknemlighet til nasjonen. I de omfattende hyllestene av nasjonale helter som foregår om morgenen på gravplassene i Norge 17. mai, kobles tradisjoner for forfedredyrkelse til nasjonalstatens liv. Ritualet på gravplassene bruker feiringen av nasjonens grunnlegging til å uttrykke takknemlighet til de som har gitt vesentlige bidrag til nasjonen. Ritualet uttrykker at den enkeltes død overskrides av nasjonens liv.

Veterandagen som markeres 8. mai (frigjøringsdagen), feirer nasjonens krigere, de som har ofret livet og deres villighet til å dø for nasjonen, som på denne dagen kobles til nasjonens frihet. Kongehuset har viktige symbolske roller i ritualene knyttet til nasjonalstaten. Deltakelse av representanter for Den norske kirke tilfører ritualene hellighet og ritualiserer kirkens rolle i nasjonalstaten.

Ritualisering er en kontinuerlig prosess der nye ritualer utvikles og andre forsvinner. Dette gjelder både religiøse og ikke-religiøse (sekulære) ritualer. Ritualisering og avritualisering er kontinuerlige prosesser. Mange merkedager og høytider som er markert på primstaver, blir for eksempel ikke lenger markert i Norge. Samtidig har nye ritualer oppstått. Innføringen av Halloween i Norge er ett eksempel.

Det har også kommet mange alternativer til kirkens ritualer knyttet til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse, blant annet i regi av Human-Etisk Forbund, Norsk Spiritualitisk Trossamfunn og Holistisk Forbund. Mange former for moderne yoga inneholder rituelle handlinger, det samme kan sies om nyåndelige former for healing, kanalisering og spådom. De rituelle handlingene trenger ikke å være formaliserte eller nedskrevet, men utføres etter et relativt fast mønster med bakgrunn i felles forventninger og normer.

• religion
• rite
• verdensreligion
• myter