Ringsel
Ringselkoloni i Kamtsjatka.
Ringsel
Av /Shutterstock.
Bajkalsel, unge
Bajkalsel, unge
Lisens: CC BY SA 3.0
utbredelse av ringsel
Utbredelse av ringsel (Pusa hispida). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av ringsel

Ringsel er en art i familien ekte seler, den vanligste selarten på den nordlige halvkule. Ringselen er den minste av de nordlige ekte selartene og blir neppe mer enn 1,6 meter lange og kan veie opp mot 100 kilogram.

Faktaboks

Også kjent som
snadd
Vitenskapelig navn
Pusa hispida
Beskrevet av
(Schreber, 1775)
Rødlistestatus i Norge
VU – Sårbar
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Denne arktiske arten har mest sannsynlig sin opprinnelse i området Grønland / Barentshavet og spredte seg derfra i takt med endringer i havnivå og isdekke. Under siste istid ble arten presset sørover i hele utbredelsesområdet. Da isen trakk seg tilbake fulgte de fleste ringselene etter nordover mot Arktis, mens noen ble igjen i områder lenger mot sør og ga opphav til dagens inndeling av arten i fem underarter.

Pusa hispida hispida har den videste og mest arktiske utbredelsen som omfatter de nordlige delene av USA (Alaska), Canada, Grønland, Svalbard og Russland, mens P. h. botnica holder til i Bottenvika og Finskebukta i Østersjøen. To underarter holder til i fersk- og brakkvann, P. h. saimensis som lever i Saimaa og en rekke andre tilknyttede innsjøer i Finland, og P. h. ladoga som vi finner i innsjøen Ladoga i vestre Russland. En femte underart, P.h. ochotensis, holder til i Okhotskhavet i Russlands østligste områder.

Nære slektninger av ringsel lever i innsjøene Bajkal (bajkalsel, P. sibirica) i Russland og i Det kaspiske hav (kaspisel, P. caspica).

Beskrivelse

De voksne ringselenes kroppsfarge er vanligvis lys grå på buksida, mens ryggsida er mørk grå med lyse ringer som omgir mørkere flekker. Om våren er hannenes ansikt noe mørkere enn vanlig på grunn av kjertler som skiller ut et sekret med karakteristisk lukt som antakelig har en rolle i hannenes konkurranse om hunner i paringstida. Som nyfødte er ringseleungene helt dekket av en fyldig hvit ungepels som røytes av etter rundt 2 måneder. Ferdig røytet har ungene fått en kort pels med lys sølvaktig bukside og mørk grå ryggside. De karakteristiske ringene som har gitt arten navnet, kommer etter hvert og blir mer og mer synlige ettersom individene blir eldre.

Klørne på ringselenes framsveiver er svært kraftige og brukes til å skrape og vedlikeholde hull i drivisen. Slike hull brukes når selene må opp for å puste og til å komme seg opp på isen når det er påkrevet. Utseendemessig er det ingen forskjell mellom kjønnene, men hannene blir gjerne noe større enn hunnene. Fullvoksne individer kan bli 1,1 til 1,6 meter lange. Vekta varierer gjennom året og ligger på mellom 50 og 100 kilogram. Antakelig kan ringselene bli minst 45 år gamle.

Levevis

Ringselen lever spredt i hele den arktiske delen av den nordlige halvkule. Artens unike evne til å lage og vedlikeholde hull i tykk drivis innebærer at de også er utbredt i islagte områder som kan ligge langt fra iskant. Ringselen bruker is som underlag til både yngling, hårfelling og kvileplasser når den er på matjakt – bare unntaksvis legger den seg opp på land. I store dele av året kan arten forekomme spredt i drivis langt til havs, og individer er observert så langt nord som til Nordpolen. Ringselen liker seg imidlertid best i kystnære områder med landfast is, dette gjelder særlig i yngle- og hårfellingsperioden (mars-juli). I tillegg til et tykt spekklag beskytter ringselene seg mot den arktiske kulda ved å lage huler i snøfonner som dannes på drivisen der det er skrugarder og i nærheten av isfjell. Hvert individ har gjerne flere slike huler som alle har hullet i isen som eneste inngang. I yngleperioden fødes ungene inne i slike huler hvor de ligger godt beskyttet mot vær og vind, og er usynlige for predatorer som isbjørn og polarrev.

I Stillehavet finner vi den arktiske sirkumpolare underarten i Beringhavet, Chuckchihavet, Beauforthavet og Laptevhavet. I de arktiske delene av Atlanterhavet forekommer ringselene fra Newfoundland og nordover i Canada, ved Grønland, Svalbard og Franz Josef Land, ved Novaja Zemlja samt i Kvitsjøen, Petsjorahavet og Karahavet.

Beitevaner

Ringselenes meny inneholder først og fremst en rekke arktiske fisk og krepsdyrarter som selene beiter på under isen, i de frie vannmassene eller like over bunnen. Denne matseddelen varierer både mellom områder og gjennom året innafor hvert område. Ved Svalbard har polartorsk alltid vært ringselenes viktigste byttedyr, men også andre fisk (som ålebrosmer og ulker) blir spist. I de seinere år er det også observert innslag av kolmule og torsk, arter som tradisjonelt forekommer lenger sør, i ringselenes diett ved Svalbard. Blant krepsdyrene er det særlig krill og amfipoder selene spiser.

De fleste beitedykkene er grunne (mindre enn 80 meter) og korte (mindre enn 6 minutter). Det er imidlertid observert at ringselene har kapasitet til å foreta lengre dykk på inntil nærmere 45 minutter, disse kan gå ned til nærmere 500 meters dyp.

Livsløp og forplanting

Ringsel
Ringsel på isflak ved Svalbard.
Ringsel
Av .

Ringselene kan altså bli opptil 45 år gamle. Hunnene blir kjønnsmodne når de er 3–5 år gamle. Hos hannene inntrer kjønnsmodningen noe seinere, vanligvis ikke før de er rundt 5–7 år gamle

Kjønnsmodne hunner får vanligvis en unge hvert år. Hvis næringstilgangen ikke er god nok kan det gå lenger tid mellom hver unge. Ringselens yngleperiode er om våren, men kan variere noe i tid fra område til område. Ved Svalbard skjer de fleste ungefødsler i snøhuler rundt månedsskiftet mars-april. I år med lite snø fødes ungene gjerne direkte på drivisen, noe som resulterer i stor dødelighet på grunn av predasjon. I rundt halvparten av dieperioden, som varer rundt 40 dager, er ungene i vannet. De begynner å spise krepsdyr under isen allerede mens de ennå ammes av mødrene. Ungenes svømme- og dykkeferdigheter utvikles også raskt, allerede etter få uker kan de dykke ned til 90 meter og være under i minst 10 minutter. Ved fødselen er ungene rundt 63 centimeter lange og veier 5,5 kilogram. Gjennom dieperioden øker vekta til rundt 22 kilogram.

Umiddelbart etter dieperioden er hunnene klar for paring. I områder med ynglehuler og pustehull etablerer hannene undervannsrevirer som antakelig forsvares mot konkurrenter. Ringselenes undervannslyder er relativt svake, og neppe egnet til å sjarmere hunnene og holde andre hanner unna livet. Derimot har hannene noen kjertler som i skiller ut et sekret med sterk lukt i yngleperioden, og det antas at denne brukes til å markere at noen pustehull i isen nå er opptatt og ikke tilgjengelige for konkurrerende hanner. Hver hann har gjerne et fast geografisk område som gjenbrukes fra år til år. Selve paringen skjer i vannet. Drektighetstida er tett innpå et år, men utviklinga av det befruktede egget stopper opp ganske snart etter befruktningen. Etter at egget har ligget uvirksomt i livmoren nærmere fire måneder, fortsetter fosterutviklinga fram mot fødsel. Dette fenomenet kalles forsinket implantasjon og er vanlig blant de fleste selartene.

Sårbarhet

Isbjørn med ringsel
Isbjørn har fanget en ringsel på Svalbard.
Isbjørn med ringsel
Av /Shutterstock.

Ringselene er isbjørnenes viktigste matkilde. Bjørnene lukter seg fram til snøhuler med unger og åpner greit hulene med slag og graving, og de tar også voksne dyr. Andre predatorer er polarrev og polarmåke, men også hvalross, spekkhoggere og håkjerring kan være trusler, særlig for de yngste dyrene. Miljøgifter har ikke vært et utpreget problem for ringsel i Arktis, mens det for underarten som lever Østersjøen har vært perioder med nedsatt fruktbarhet som kan forklares med forurensing.

Ettersom de er avhengige av stabil drivis og fjordis i alle livsfaser er klimadrevne endringer med mindre is i Arktis antakelig ringselenes største utfordring. Noen tradisjonelle yngle- og hårfellingsområder er allerede isfrie og økt avstand mellom drivis og gode beiteplasser gjør at ringselene nå må bruke mer tid på å flytte på seg og mer tid til dykking for å finne mat. Dette innebærer mindre tid til hvile og mer energiforbruk, og dersom dette ikke kan kompenseres med økt tilgang på energirik næring er det forventet reduksjon i både vekst, fruktbarhet og overlevelse blant ringselene. Mindre is vil også resultere i økt båttrafikk, undervannsstøy og menneskelig aktivitet i Arktis – dette er allerede en utfordring.

Vandringer og sosial organisering

Ringselenes avhengighet av drivis i de fleste livsfaser er avgjørende for deres utbredelse og vandringer. Som i yngleperioden holder ringselene seg i isfylte kyst- og fjordområder også i hårfellingsperioden, som kan vare fra april til juli med topp i juni. I denne perioden holder de seg på isen og går nødig i vannet. Matinntaket i denne perioden er tilnærmet lik null, og dyrene er derfor på sitt magreste når hårfellingen er over. Etter hårfellingen sprer de seg og drar ut på matjakt. Adferden i denne perioden kan være veldig variabel fra individ til individ idet noen holder seg i nærheten av yngle- og hårfellingsplassene mens andre kan dra lenger av sted. I beiteperioden kan noen i stor grad leve pelagisk mens andre trekker til områder med drivis. Vandringene er vanligvis relativt korte, og de danner ikke flokker, men opptrer som regel spredt og enkeltvis det meste av tida.

Vinterstid kan ringsel komme på besøk til Norskekysten, særlig i Finnmark og Troms, i noen år også lenger sør. Enkelte år har slike ringselbesøk hatt preg av invasjoner – det skjedde for eksempel vinteren 1962/1963 og samtidig med de store invasjonene av grønlandssel i perioden 1986–1988 da tusenvis av ringsel invaderte deler av Norskekysten.

Bestand

Ringselen er den mest tallrike selen i nord. Selv om det ikke finnes noen pålitelige bestandsestimater blir det antatt at den arktiske underarten globalt består av flere millioner individer, mens den delen av bestanden som holder til ved Svalbard og i Barentshavet antakelig teller noen hundre tusen. For underarten i Okhotskhavet bestod bestanden på 1990-tallet av rundt 700 000 – 800 000 dyr. Noe nyere tellinger har vist at underarten i Østersjøen består av rundt 10 000 individer, mens de to underartene i ferskvann består av henholdsvis 300 individer i Saimaasjøen og 5000 individer i Ladogasjøen.

Fangst

Ringselen har alltid vært en viktig ressurs for kystfolk i det meste av Arktis. Den betraktes nærmest som deres «daglige brød» og de utnytter hele dyret: Skinnet brukes til klær og lærvarer, spekket spises rått eller kokes til olje, mens kjøttet er velsmakende og brukes som mat for både mennesker og trekkhunder. Ringselen er tradisjonelt den viktigste del av husholdningen for den arktiske befolkningen, som har utviklet jaktteknikker som gjør dem i stand til å fange dyrene til alle årstider. Om vinteren, når ringselene stort sett lever sitt liv under isen og bare stikker snuten opp av pustehullet av og til, lister jegerne seg inn på selene etter lyden av pustinga. På vårisen brukes kamuflasjedrakt og kamuflert kjelke for at jegerne skal komme på skuddhold av hvilende dyr. I åpent vann skytes selene fra kajakk.

Fordi den lever så spredt, har ringselen hatt liten betydning som fangstobjekt for nordmenn. Like fullt er det blitt fanget en del ringsel av overvintrende fangstfolk på vårvinteren ved Svalbard. I dag er jakten på ringsel ved Svalbard kun en sportsjakt med et årlig uttak som i seinere år har variert mellom 15 og 80 dyr. Ved Grønland ligger ringselfangstene nå på rundt 40–45 000 dyr per år. Det er ingen kvotebegrensning av fangstene, men ringselen er fredet i hele året i naturreservatene og i yngleperioden ved Svalbard, og alle jegere må ha myndighetenes jakttillatelse. Tross mangelen på data antas dagens fangstuttak av arten å være bærekraftig.

I Okhotskhavet ble det tidligere drevet intensiv fangst av ringsel, mens underartene i både Østersjøen, Saimaasjøen og Ladogasjøen ble kraftig desimert i et forsøk på å skåne fiskebestandene. I dag er fangst på alle underartene kraftig redusert og under streng kontroll, men både bifangst i fiskerier og klimadreven reduksjon av isdekke byr på betydelige utfordringer.

Dagens forvaltning av ringsel i våre farvann skjer gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

ringsel
Pusa hispida
Tidligere vitenskapelig navn
Phoca hispida Schreber, 1775
Artsdatabanken-ID
48062
GBIF-ID
5219369

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg