Uvitenhet med hensyn til rettsregler. Tidligere kalt rettsvillfarelse. Rettsuvitenhet har størst betydning i strafferetten. Etter straffeloven av 2005 § 26, kan den som ikke vet at handlingen er ulovlig, få straffen nedsatt eller helt slippe straff. For at rettsuvitenhet skal kunne føre til frifinnelse, må den ikke være uaktsom. Dette er en utvidelse av straffriheten i forhold til reglene i straffeloven av 1902 som forutsatte at uvitenheten måtte være helt unnskyldelig, noe som bare i sjeldne tilfeller ble godtatt i praksis.

Enkelte tilfeller av rettsuvitenhet blir likevel likestilt med villfarelse om faktiske omstendigheter. Dette gjelder ved straffebud som krever en bestemt hensikt, som for eksempel terrorhensikt. Den som er i villfarelse om faktiske omstendigheter av betydning for straffbarheten, kan ikke straffes, da alle skal dømmes etter sine egne forutsetninger.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) om lov om straff (straffeloven).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg