villfarelse med hensyn til rettsregler. Rettsvillfarelse har størst betydning i strafferetten. Etter straffeloven av 1902 § 57 kan den som ikke vet at handlingen er ulovlig, få straffen nedsatt eller slippe straff. For at rettsvillfarelse skal kunne føre til frifinnelse, må den være unnskyldelig, noe som bare i sjeldne tilfeller blir godtatt i praksis. Enkelte tilfeller av rettsvillfarelse blir likevel likestilt med villfarelse om faktiske omstendigheter. Om en person tar en ting som han på grunn av villfarelse om rettsregler betrakter som sin egen, utelukker det således straff for tyveri. Grensen mellom de to typer av rettsvillfarelse er undertiden vanskelig å trekke. Bestemmelsen i straffeloven 1902 § 57 vil avløses av § 26 i den nye straffeloven vedtatt i 2005. Bestemmelsen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) om lov om straff (straffeloven).