forhold (faktorer) som kan tas i betraktning når det skal fastlegges hva en rettsregel går ut på. I rettskildelæren redegjøres det således for hva dommeren bygger på og hvorledes han resonnerer når han skal ta standpunkt til et rettsspørsmål. Klarleggingen av faktum (bevislæren) faller utenom.
Rettskildene
Den viktigste rettskilden er den skrevne lov, vedtatt av Stortinget i samsvar med Grunnlovens regler. Ofte er lovreglene ikke uttømmende, eller de anvendte ord er tvetydige eller uskarpe (hva er f.eks. en «bygning» eller en «skog»?). Hos oss er det sikker rett at uttalelser i lovens forarbeider om det som er tilsiktet med loven eller den enkelte formulering, kan tillegges betydelig vekt (f.eks. regjeringens begrunnelse for et lovforslag i en odelstingsproposisjon, eller uttalelser under debatten i Stortinget). At loven er tolket på en bestemt måte i en tidligere dom, er også viktig; er det en dom av Høyesterett, har den rettssetning som Høyesterett har uttalt, nesten samme tyngde som en lovbestemmelse (se prejudikat). Også de nedennevnte faktorer kan innvirke på lovtolkningen.
På mange områder er det ikke noen fullt dekkende lovgivning (slik var det f.eks. lenge i erstatningsretten). Her kan rettsspørsmål bli løst ved analogier fra beslektede lovbestemmelser eller ved motsetningsslutninger, eller ved at det bygges på tidligere dommer. Videre kan dommeren legge vekt på herskende rettsoppfatning, f.eks. slik den kommer frem gjennom den juridiske litteratur. Særlig tyngde har en rettsoppfatning dersom den har slik utbredelse og alder at det kan tales om sedvanerett. Også andre hensyn kan spille inn ved fastleggelsen av en regel, f.eks.: Er den lett praktiserbar («rettstekniske hensyn»)? Gir den rimelige, rettferdige resultater?
I våre dager spiller også folkeretten en stadig viktigere rolle, især der Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner. Av stor betydning er konvensjoner om menneskerettigheter, særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (med en rekke tilleggsprotokoller), og avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) av 2. mai 1992 (med en rekke tilleggsprotokoller).
Avveining
Når dommeren skal treffe sin avgjørelse, er det således en rekke momenter som kan være av betydning. Momentene kan trekke i ulik retning, og det blir da dommerens oppgave å foreta en avveining («harmonisering av rettskildefaktorene»). Den frihet som dommeren har, er begrenset; er f.eks. lovteksten klar etter en alminnelig språklig tolkning, skal det ganske meget til før den kan fravikes under henvisning til effektivitets- eller rimelighetshensyn. En særlig begrensning følger av Grunnlovens § 96 om at ingen kan straffes uten at det foreligger en skreven lovregel; en annen av prinsippet om at statens inngrep i borgernes rettssfære krever hjemmel i lov (legalitetsprinsippet). Domstolen kan følgelig formulere en setning om sivilrettslig erstatningsansvar uten å kunne henvise til noen lovbestemmelse, men ikke ut fra bruk av de samme argumenter straffedømme for en handling som etter alminnelig oppfatning er kritikkverdig.