den gren av rettsvitenskapen som behandler de rettslige grunnspørsmål: rettens begrep og virkemidler, dens etiske og sosiale funksjon, spørsmålet om rett og rettferdighet m.m.
Allerede de greske filosofer, først og fremst Platon og Aristoteles, beskjeftiget seg med rettsfilosofiske problemer, og rettsfilosofien ble i eldre tid flittigere dyrket av filosofer enn av jurister. Av filosofer hvis innsats på dette område har fått betydning for ettertiden, kan bl.a. nevnes Thomas Aquinas, Hobbes, Locke, Kant og Hegel.
Rettsfilosofien innenfor den vesteuropeiske kulturkrets har i nyere tid vært preget av to hovedretninger: En idealistisk-spekulativ, som med forankring i en postulert høyere målestokk (Guds bud, fornuften), har søkt å utvikle en allmenngyldig idealrett, men derved ofte er kommet til å utviske grensen mellom det som er, og det som bør være rett (naturrett); denne retningen rådde stort sett grunnen inntil ca. år 1800 og danner bakgrunnen for de store kodifikasjoner fra denne tiden.
Den andre retningen, som begynte med Carl von Savigny og «den historiske skole», avviser den naturrettslige tankegang og søker på grunnlag av den rett som faktisk gjelder innenfor de enkelte samfunn, å finne lovene for rettens historiske utvikling, dens psykologiske og sosiale grunn og formål. Disse nyere strømninger, som fremdeles er fremherskende, kan kalles positivistiske, idet de tar avstand fra ethvert metafysisk grunnlag for retten.
Særlig i Sverige og Danmark har flere fremstående jurister sluttet opp om en ny-realistisk, sosiologisk orientert rettsfilosofi som bygger på den svenske filosof Axel Hägerström («Uppsalaskolen»).