tap av borgerlige rettigheter.
Gjeldende rett
Gjeldende rett går i det vesentlige ut på at den som kjennes skyldig i en straffbar handling, når allmenne hensyn krever det, kan idømmes: 1) Tap av offentlig stilling som den skyldige ved den straffbare handling har vist seg uskikket eller uverdig til. 2) Tap, for en bestemt tid av inntil 5 år eller for alltid, av retten til å inneha stilling eller utøve virksomhet eller beskjeftigelse som den skyldige ved den straffbare handling har vist seg uskikket til eller må fryktes å ville misbruke eller som i særlig grad krever allmenn tillit (f.eks. virksomhet som advokat, lege, lærer).
Rettighetstap kan idømmes ved siden av eller istedenfor annen straff. Det kan dog ikke erstatte annen straff når loven har fastsatt en frihetsstraff på minst 1 år for handlingen (strl. § 15, jfr. § 29). Som tilleggsstraff kan etter § 16 nr. 1, jfr. §§ 30 og 31, idømmes følgende rettighetstap: 1) Tap av retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt (vernerett) for alltid eller for en bestemt tid når det på grunn av den straffbare handling må antas i strid med forsvarets interesser om den skyldige gjør tjeneste (§ 30). 2) Tap av stemmerett i offentlige anliggender for en tid av inntil 10 år når den skyldige er dømt etter kap. 8, 9 eller 10 (lands- og høyforræderi m.m.) og allmenne hensyn krever fradømmelse (§ 31). Adgangen til å idømme rettighetstap er videreført etter § 29 bokstav e i den nye straffeloven som ble vedtatt i 2005.
Historikk
I eldre tid inntok rettighetstap som følge av dom for straffbare handlinger, en bred plass i de fleste lands straffelovgivning. Sitt historiske utgangspunkt har rettighetstap i æresstraffene (se infami) som lenge spilte en fremtredende rolle, bl.a. var ærestap etter Christian 5s Norske Lov av 1687 fastsatt som straff for et stort antall forbrytelser. Denne straffen medførte bl.a. at domfelte ikke kunne møte i retten som saksøker eller prosessfullmektig, at han ikke kunne tjenestegjøre som domsmann eller rettsvitne, være fadder, verge osv. De egentlige æresstraffer ble avskaffet ved straffeloven av 1842, men så vel denne loven som straffeloven av 1902 opprettholdt i betydelig utstrekning rettighetstap som straff. Synspunktet var imidlertid ikke lenger at domfelte skulle straffes på æren, men at samfunnet måtte beskyttes mot at han fikk anledning til å inneha stillinger m.m. som han hadde vist seg uskikket eller uverdig til.
Fra et kriminalpolitisk synspunkt er rettighetstap en betenkelig straff, idet man herved vanskeliggjør den dømtes resosialisering etter utstått hovedstraff. I 1953 ble reglene om rettighetstap i den alminnelige straffelov, den militære straffelov og spesiallovgivningen forandret og anvendelsen av rettighetstap sterkt begrenset.
Se også statsborgerlige rettigheter og æresoppreisning.