handel som innebærer at man tilbyr anstendige priser til produsentene for varene, dvs. priser som sikrer at arbeiderne ikke må jobbe ekstremt lange dager for å få endene til å møtes, og som gjør det unødvendig å sende småbarn på jobb istedenfor på skolen.
Forskjellige organisasjoner har de senere årene etablert seg for å fremme rettferdig handel. Noen organisasjoner kjøper selv varer av produsenter i fattige land og selger dem i egne butikker. Andre arbeider med kontroll og godkjenning av varer som er importert gjennom vanlige kanaler. Godkjenning og merking betinges av at varen er produsert og kjøpt under forhold som er forenlige med begrepet rettferdig handel.
Garantimerkeordningen gjør at konsumentene får anledning til å velge etisk. Når mange nok velger etisk, utøves det reell makt fordi det vil tvinge konvensjonelle aktører til å skjerpe seg. Dette er allerede i en viss grad i ferd med å skje. Det finnes to hovedstrategier for etisk handel. I den ene søker man å kontrollere hele verdikjeden fra småprodusent til butikkhylle. Man lager parallelle strukturer til de eksisterende, produksjon, oppkjøp og butikkdrift, alt kontrolleres utenom det vanlige systemet. Den andre hovedstrategien er å påvirke de tradisjonelle aktørene til å opptre etisk. Dette gjøres ved ulike merkeordninger, hvor Max Havelaar/Fair Trade altså er mest kjent i Norge og Europa.
Max Havelaar er navnet på en merkeordning som garanterer at produkter er innkjøpt i samsvar med Rettferdig handel-prinsippene. Internasjonalt heter ordningen Fair Trade. I norske butikker kan man nå kjøpe kaffe, te, bananer, ris, appesinjuice, sjokolade, sukker og honning med Max Havelaar-merket.
Fair Trade Norge er et nettverk av selvstendige firmaer som kjøper, importerer og videreselger håndverksprodukter fra Indonesia, India, Vietnam, Filippinene, Bangladesh, Nepal og Kina.